hits

4.MAI 2018: DAGEN MAMMA DDE

Dette er et veldig personlig innlegg for meg. Beklager at det blir litt langt, men det er mye fortelle. Det tar masse energi og trer skrive dette innlegget, men jeg fler ogs at jeg trenger det. Jeg fler at det blir lettende dele. I tillegg nsker jeg at andre der ute som sliter med noe lignende kan slippe fle seg alene - for det gjr man ofte i en snn situasjon. Spesielt ettersom dette er noe f snakker om, og det forstr jeg veldig godt. Jeg snakket s og si ikke med noen om dette. Det var enklere bare la vre.... Selv om det ikke er den syke mammaen jeg s det siste ret jeg kommer til huske, blir det mye fokus p det i dette innlegget.

Jeg m f understreke med en gang at det gr overraskende bra med meg. Jeg lever livet videre fordi jeg vet det er det mamma vil. Jeg har en fantastisk vennegjeng og en kjempefin familie rundt meg og ja, det gr stort sett veldig bra med meg.

Forhistorie.
For ca. ett r siden fikk vi vite at mamma hadde kreft med spredning. Legene visste ikke hvor lenge hun hadde igjen. Jeg nsker ikke g s mye inn p det, men det var hvertfall ikke mulig bli kvitt. Det kom dessverre ikke som noe stort sjokk, ettersom vi hadde hatt mistankte i flere r. Mamma har alltid hatt legeskrekk, s uansett hva vi sa mtte hun bestemme selv nr hun var klar. Mamma l p sykehuset, var hjemme, p sykehuset, l p helsehuset i flere mneder og kom hjem igjen 23.desember 2017. Da l hun i en sykeseng i stua. Vi hadde hjemmesykepleierne (som forresten var helt fantastiske!!!♥) p besk 4-5 ganger om dagen. Mamma var alts veldig syk, men vi beholdt hpet til siste stund. Hverdagen min gikk s og si som vanlig, men det var veldig slitsomt se mamma ha det s vondt. Mamma var alltid veldig aktiv, trente s og si hver dag, elsket hre p musikk og feste, men det siste ret s vi veldig lite til det...

4.mai 2018.
Det er fredag. Jeg og klassen skal p klassetur til Oslo. Vi skal p nasjonalmuseet og forsvarsmuseet. Natten hadde egentlig vrt ganske ille. Et par dager fr hadde mamma blitt lagt inn p sykehuset igjen etter litt over fire mneder hjemme. Pappa hadde sovet over p sykehuset natt til torsdag og sa han nsket gjre det samme natt til fredag. Selv om vi enn ikke hadde ftt noe beskjed om at det gikk mot slutten, hadde jeg en drlig flelse inni meg. Allikevel hadde jeg fortsatt hp, og jeg trodde faktisk ikke noe ville skje... hvertfall ikke s fort. Rett fr jeg la meg begynte jeg grte. Masse. Jeg s for meg at pappa skulle ringe mens jeg var p klassetur og fortelle meg at mamma var dd. Jeg ringte Lars som fikk roet meg ned. Jeg svettet hele natten, og akkurat klokka tre vkner jeg av at pyntelysene over sengen min faller ned med et stort brak. Jeg fikk sove resten av natten, men ikke godt.

Da jeg vknet p fredag hadde jeg fortsatt en ekkel flelse, men jeg tenkte at jeg bare hadde en drlig dag. Jeg klarte holde meg i godt humr som alltid, og akkurat klokka ti fikk jeg og klassen slippe inn p nasjonalmuseet. Da vi hadde vrt der inne en time og var kommet til skrik-maleriet tar jeg opp mobilen. Et ubesvart anrop fra pappa og en melding om at jeg m ringe han s fort jeg kan. Pulsen stiger med en gang og jeg skjnner hva som skjer. Ei venninne snakker til meg, men jeg forsvinner helt. Gr med korte og raske skritt bort til lreren min som kjenner til situasjonen og sier at jeg m g med en gang. Veien ut av nasjonalmuseet virker lang. Som uendelige korridorer. Trappene klarer jeg s vidt komme meg ned av, men i panikk gr bare beina mine uten at jeg vet helt hvordan. Da jeg kommer ut ringer jeg pappa. Han forteller meg at det gr mot slutten. Jeg fr lyst til kaste mobilen i bakken. Grte. Rope. Banne. Jeg sier til pappa at livet er jvlig urettferdig og at jeg skal ta frste toget fra Nationaltheateret til Drammen.

Jeg tenker positivt og hper jeg rekker fram fr det verste skjer. Jeg fokuserer p ikke knekke sammen - ikke helt enn. Da jeg kommer p toget mter jeg helt tilfeldig ei god venninne av meg. Dagen fr har jeg snakket med henne om at mamma har blitt lagt inn p sykehuset igjen. Jeg knekker sammen og legger hodet p skulderen hennes. Jeg tar meg sammen etter kun noen sekunder for ikke vekke alt for mye oppsikt p det fulle toget. Venninna mi skjnner hva som skjer, og selv om vi nesten ikke snakker hele togturen s fler jeg meg rolig med henne ved siden av meg.

Da vi kommer til Drammen gr og lper jeg fort fra togstasjonen til sykehuset, lper opp de 6 etasjene med sikkert 200 i puls fordi jeg er s stressa. Jeg mter pappa med en gang jeg kommer ut dra. Han forteller meg situasjonen og sier at det kan ta timer eller dager fr mamma dr. Det eneste vi vet er at hun ligger for dden. P balkongen utenfor mter jeg broren min, gir han en stor klem og grter. Jeg grter masse. Jeg fler meg trist, sint og frustrert. Etter en prat med legen gr jeg inn til mamma alene. Jeg snakker med henne og forteller hva jeg fler. Selv om jeg ikke fr noe respons er jeg sikker p at hun hrer meg. Hun er s st der hun ligger. S sykt fin, og det at jeg ikke skal f snakke med henne mer knuser hjertet mitt.

Jeg hper virkelig p at det ikke tar alt for lang tid fr hun dr s hun skal slippe lide mer. S vi slipper vente alt for lenge. Jeg har sendt melding til alle vennene mine, rett og slett fordi det for meg var enklere f sagt det med en gang. Flere av dem visste ikke om mammas sykdom engang, ettersom jeg s og si ikke snakket om det med noen. Jeg sitter i korridoren. Pappa, tante og bestemor sitter inne hos mamma. Etter kort tid, kommer plutselig pappa ut til meg og sier: "Da var det over...". Jeg blir med han inn til mamma. Ser at hun ikke puster. Jeg grter. Selvflgelig fordi jeg er trist, men faktisk ogs av lettelse. Endelig slipper hun ligge i smerter. Endelig slipper jeg ha angst for at noe skal skje med henne. Endelig fr hun fred.

En liten stund senere kommer Lars til sykehuset. Jeg har egentlig ikke s mange ord. Jeg bare grter, klemmer han og tenker p hvor jvlig urettferdig det er at jeg skal miste mammaen min. Rundt en time etterp drar vi hjemover. Det er s rart. At mamma ikke skal vre der lenger. At jeg ikke skal hre stemmen hennes mer, se henne mer eller skape flere minner med henne. Jeg skjnner det fortsatt ikke. Det er bare s sykt frusterende! Allikevel skjer det faktisk fine ting rundt det ogs. Familien fr et bedre samhold. Jeg fr virkelig kjenne p hvor gode venner jeg har som stiller opp og sttter meg.

Dagen etterp kommer bestevenninna mi og kjresten hennes p besk. De, jeg og Lars tar en tur ut i skogen og jeg har det egentlig allerede mye bedre. Dagene fortsetter og jeg merker at mye av sorgprosessen allerede er gjort. Jeg har rett og slett srget mens hun var syk, fordi jeg visste at mamma kunne d nr som helst. Allerede tre dager etterp gr jeg p skolen uten problemer. Selvflgelig tenker jeg litt p det, men dagene gr og det er n snart 7 uker siden det skjedde.

Jeg har lest gjennom dette innlegget mange ganger n, og p den ene siden har jeg hatt lyst til publisere det med en gang. P den andre siden har jeg ventet fordi det fles s mye mer ekte nr man deler det med s mange. N m jeg bare gjre det, og dere skal vite at jeg setter skikkelig stor pris p alle meldinger og all omtanke. Se s sykt nydelig mammaen min er!

Folk sier de ikke kan forestille seg hva jeg gr igjennom - noe de heller ikke skal. Men jeg har det faktisk ganske fint. Selvflgelig knekker jeg sammen innimellom, grter og blir sur over hvorfor livet skal vre snn. Men det minner meg egentlig bare p hvor viktig det er leve livet. At vi ikke har noen garanti. Vi m faktisk leve her og n, og jeg skal faktisk fortsette leve selv om mamma er borte. Jeg har nemlig livet mamma alltid nsket seg, men aldri fikk. Jeg skal leve det for henne, med henne, huske de sykt godt minnene, huske hvor fantastisk hun var og hvor mye hun har inspirert meg. Hun stttet meg alltid, leste bloggen min og sa de rette tingene nr noen hadde sagt noe negativt til meg. Fy faen s urettferdig, men min optimisme fortsetter blomstre og jeg har ikke tenkt til miste meg selv!

Hvis noen har opplevd eller opplever noe lignende eller bare nsker prate, er det bare sende en mail til meg p f4shi0n.blogg@yahoo.no eller p instagrammen min @vildesinspiration

40 kommentarer

trene renner her:/ s utrolig trist og lese :/ denne kreften er noe dritt.

kondolerer masse til deg og dine <3

livetmitt93: Ja, den er virkelig det... Men tusen takk <3

s uutrooolig trist:( og s like dere er!

Kondolerer masse<3

Sandra Marie: Hehe, tuusen takk det setter jeg pris p <3

s tff du er som deler noe s personlig p bloggen din! <3 du er sterk <3

Maiken Johnsen: Tusen takk, setter stor pris p at du synes det! :-)

Du er sterk ❤️

Madelen: Tusen takk Madlen <3

Dette ble sterkt og lese . Kjenner p samme flelse da pappa dde i fjor sommer . Man blir helt tom i seg og vet ikke hvordan man skal sette ord p ting . Helst vil man bare vre alene og grte . Kondolerer s mye. Sender deg en klem igjennom tastaturet

Katrine: Huff, s trist hre! Ja, det er vanskelig finne ord... Tusen takk, klem <3

Kjre fantastiske Vilde ❤️Dette var utrolig trist hre og sender deg masse kjrlighet! Du er en tff, fantastisk og positiv jente og da kan jeg bare gjette hvor flott mamma du hadde ❤️ St p og om du trenger snakke eller bare gjre noe annet gy s si ifra ❤️ klem ❤️

Pernille Fristad: h, for en fin kommentar Pernille! Setter s stor pris p det, fineste deg <3 Tuusen takk! :-)

Fy sren! Du er utrolig sterk. Din mor har virkelig oppdratt en fighter! Jeg var p avslutninga til min venninne fra Samme VGs som deg for noen dager siden, og jeg s ogs deg avslutte ditt siste r p denne skolen. Du er utrolig sterk som har klart deg gjennom noe s vondt og det er snne folk som deg man virkelig skal se opp til.

Hold hode hyt og vr stolt av degselv. Savnet forsvinner aldri, men sorgen blir lettere leve med etterhvert.

Kristine: S fin du er! Tuusen hjertelig takk, s hyggelig hre <3 Ja, hper det <3

Kondolerer s mye Vilde, tenker p deg.. <3

Anonym: Tusen takk <3

Vakre gode du, og ikke minst mammaen din❤️ Dette var s sterkt lese, det var s utrolig modig av deg dele... wow.. jeg grter, fler s sykt med deg og dine.. hun har det godt der hun er n, jeg er s utrolig glad for at du klarer tenke at du m videre, at det er det mammaen din ville at du skulle gjort ogs. Du er en fargerik gledesspreder! Sterke du❤️ God klem fra meg

Sarajaneeth: h, for en fin kommentar, herregud, tusen takk Sara, setter s stor pris p det <3

Sender varme tanker Vilde ❤️ Tenker p deg ❤️Kondolerer ❤️

Martine: Hjertelig takk fineste <3

Kondolerer s masse <3 Det var et veldig sterkt innlegg, og moren din virket som et herlig menneske! Du er ufattelig sterk.

mairho: S fint skrevet, tusen takk <3

<3 utrolig sterkt av deg dele!

Jannicke: Takk <3

Trene renner for deg. Sender over mange, mange gode tanker og jeg synes du er skikkelig tff som deler dette <3

Hun vil alltid vre med deg- det er jeg helt sikker p!

Oda: Uff, tusen tusen takk! <3 Ja, det vil hun <3

S ufattelig trist.. Det er absolutt ingen ord som kan beskrive hvor vondt dette m gjre, og hvor sterk du er som deler det <3 Jeg mistet pappaen min for fire r siden selv.. Jeg sender mange klemmer til deg, og kondulerer s masse. <3

Silje: Nei, det er vanskelig, og du kjenner nok igjen litt av samme flelsen :/ S trist hre <3

Kristin Kristoffersen

Kristin Kristoffersen

Dette var ufattelig trist lese Vilde. Jeg m bare si at jeg stikker innom bloggen din i ny og ne for lese, rett og slett fordi det er moro! Nr jeg s overskriften p innlegget, visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle reagere, men jeg fortsetter videre. Dette var utrolig sterkt og jeg kjenner frustrasjonen din.

Jeg har akkurat vrt i samme situasjon som deg, Vilde. Jeg mistet den kuleste pappaen min for litt over fire r siden. Det har gtt fort, men jeg syns det gjr veldig vondt tenke p at jeg ikke kan hre ham lenger.

Jeg var p tur med klassen min nr vi gikk frste ret p videregende. Jeg har det koselig. Livet er normalt. Da jeg kom hjem fra denne klasseturen, fr jeg denne triste beskjeden av mor. Det skjedde da jeg var noen f minutter unna huset mitt. Pappaen min dde av hjertestopp.

Du er ikke alene Vilde. Jeg er her hvis det noen gang trengs. Selv om vi ikke kjenner hverandre s godt, men jeg har en stor interesse av bli bedre kjent! Du er en sterk jente Vilde, og fortsett slik! Det er inspirerende!

Jeg sender masse varme tanker til deg og familien <3 Klem Kris

Kristin Kristoffersen: S utroolig trist hre Kristin! Og for en mte f vite det p, det m ha vrt grusomt...

Tusen takk for en nydelig kommentar, masse klemmer til deg og <3

❤️❤️kondolerer s mye ! Du er sterk!

Anonym: Tusen takk <3

kondolerer s mye!! dette var vondt lese! moren din hadde vrt stolt av at du fortsetter leve livet ditt slik du gjr <3

Helena Westergren: Tusen takk Helena <3

Kondolere s mye fine deg. Du er sterk og for et rrende innlegg❤️

Benedikte: Tusen takk Benedikte <3

Skriv en ny kommentar