hits

Personlig

6.JULI 2018: DAGEN FARFAR DDE

Det er kun 3 uker siden jeg publiserte innlegget "4.MAI 2018: DAGEN MAMMA DDE", og jeg trodde virkelig ikke at jeg skulle trenge skrive et snt innlegg til. Hvertfall ikke med s kort mellomrom. Selvflgelig m jeg heller ikke dele dette med dere, men igjen hper jeg dette kan hjelpe noen der ute. Kanskje man sliter eller har slitt med litt av det samme og hper at man kan kjenne seg igjen eller slippe fle seg alene. For jeg vet hvertfall at jeg fler dette er veldig urettferdig, samtidig som jeg tror p at det var meningen bli snn - noe som er litt trstende.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I dag er det ni og en halv uke siden mamma dde. Jeg er selvflgelig fortsatt i en sorgprosess, selv om jeg prver tenke minimalt p det. Farfaren min som jeg alltid kalte for "falti" har srget tungt over mammas bortgang, noe som egentlig var ganske overraskende. Farfaren min var aldri en av de som viste flelsene sine til andre mennesker, men etter at mamma dde pnet han seg plutselig veldig opp og bde grt og viste i en strre grad kjrlighet til de rundt seg. Det at han n, for fire dager siden plutselig ogs skulle g bort, er for meg helt sjokkerende. Jeg og falti har alltid hatt et spesielt bnd og det at jeg ikke fikk sagt farvel er ganske tungt.

6.JUNI 2018:
Klokka er halv tre p natta og jeg fler meg plutselig veldig trist. Jeg legger meg i senga, finner frem fargeblyanter og begynner hre p noe jeg vil beskrive som "trist musikk". Alts, dette er noe jeg aldri gjr, og uten at jeg kan beskrive hvorfor s flte jeg at dette var en veldig spesiell natt. Jeg begynte ogs skrive ned tanker jeg hadde i hodet mitt for at jeg kanskje skulle fle meg litt bedre. Kort tid etter sovner jeg og vkner rundt elleve-tiden p formiddagen. Jeg fler meg fortsatt litt tom, men kommer meg ut av senga, opp i stua og spiser som vanlig frokost mens jeg ser p "The Bold Type".

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tiden bare gr og jeg fler meg litt uggen uten egentlig vite hvorfor. Ettersom jeg skulle ha fest dagen etterp begynte jeg blse opp litt koppholdere osv. Klokka halv ett hrer jeg plutselig det gr i inngangsdra i etasjen over. Jeg lurer flt p hva dette er ettersom pappa vanligvis skulle vrt p jobb, s jeg gr litt stresset bort til trappa, kikker opp og ser at pappa har kommet hjem. "What, er du hjemme allerede???" sier jeg til pappa og fr ganske raskt svar med at det ikke er noe hyggelig han har fortelle. Jeg forsvinner fort ned igjen og skjnner at det m ha skjedd noe med farfar (falti) eller farmor (molti).

Jeg forsvinner egentlig litt i noen sekunder, mens jeg hper p at det aller verste ikke har skjedd. Pappa kommer ned trappa og sier rett ut: "Falti er dd". For si det snn, er dette s lite forventa at jeg fr halvveis sjokk. Jeg knekker bare sammen og fr en lang og god klem av pappa, som alts er snnen til falti. Jeg skjnner bare ikke at det er mulig - akkurat 9 uker etter mamma, og vi har liksom ikke ftt nok?

Falti hadde sovnet stille og rolig inn i sin egen seng cirka halv sju p morgenen. Han hadde lenge slitt med drlig pust og sleit veldig med g mot slutten. Allikevel var ikke dette noe jeg hadde forventa i det hele tatt. Sist jeg s han var p 17.mai - en skikkelig koselig dag hvor han satt og kosa seg max, holdt p le seg igjel og som han i etterkant sa at var den fineste 17.mai'en han noen gang hadde hatt. Han var bare s herlig, og jeg savner han allerede. Hvorfor skal det vre snn at jeg m oppleve to s vonde ting p kort tid? Enkelte dager bare fles s tunge og urettferdige...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg s han nesten hver eneste dag som liten. Han og molti hentet meg og broren min i barnehagen og t.o.m. 4.klasse p barneskolen. Vi spiste middag sammen, lekte, lo og tok oppvasken sammen. Det gjr s vondt at jeg ikke skal f snakke med han igjen, ikke hre den hysteriske latteren hans og hre p de rare meningene han innimellom hadde - for ikke snakke om ordbruken hans og den fantastiske totningsdialekta. Savnet vil alltid vre der, men du har det heldigvis bedre n♥ Hvis noen trenger snakke om noe lignende de har opplevd er det bare legge igjen en kommentar eller kontakte meg.

4.MAI 2018: DAGEN MAMMA DDE

Dette er et veldig personlig innlegg for meg. Beklager at det blir litt langt, men det er mye fortelle. Det tar masse energi og trer skrive dette innlegget, men jeg fler ogs at jeg trenger det. Jeg fler at det blir lettende dele. I tillegg nsker jeg at andre der ute som sliter med noe lignende kan slippe fle seg alene - for det gjr man ofte i en snn situasjon. Spesielt ettersom dette er noe f snakker om, og det forstr jeg veldig godt. Jeg snakket s og si ikke med noen om dette. Det var enklere bare la vre.... Selv om det ikke er den syke mammaen jeg s det siste ret jeg kommer til huske, blir det mye fokus p det i dette innlegget.

Jeg m f understreke med en gang at det gr overraskende bra med meg. Jeg lever livet videre fordi jeg vet det er det mamma vil. Jeg har en fantastisk vennegjeng og en kjempefin familie rundt meg og ja, det gr stort sett veldig bra med meg.

Forhistorie.
For ca. ett r siden fikk vi vite at mamma hadde kreft med spredning. Legene visste ikke hvor lenge hun hadde igjen. Jeg nsker ikke g s mye inn p det, men det var hvertfall ikke mulig bli kvitt. Det kom dessverre ikke som noe stort sjokk, ettersom vi hadde hatt mistankte i flere r. Mamma har alltid hatt legeskrekk, s uansett hva vi sa mtte hun bestemme selv nr hun var klar. Mamma l p sykehuset, var hjemme, p sykehuset, l p helsehuset i flere mneder og kom hjem igjen 23.desember 2017. Da l hun i en sykeseng i stua. Vi hadde hjemmesykepleierne (som forresten var helt fantastiske!!!♥) p besk 4-5 ganger om dagen. Mamma var alts veldig syk, men vi beholdt hpet til siste stund. Hverdagen min gikk s og si som vanlig, men det var veldig slitsomt se mamma ha det s vondt. Mamma var alltid veldig aktiv, trente s og si hver dag, elsket hre p musikk og feste, men det siste ret s vi veldig lite til det...

4.mai 2018.
Det er fredag. Jeg og klassen skal p klassetur til Oslo. Vi skal p nasjonalmuseet og forsvarsmuseet. Natten hadde egentlig vrt ganske ille. Et par dager fr hadde mamma blitt lagt inn p sykehuset igjen etter litt over fire mneder hjemme. Pappa hadde sovet over p sykehuset natt til torsdag og sa han nsket gjre det samme natt til fredag. Selv om vi enn ikke hadde ftt noe beskjed om at det gikk mot slutten, hadde jeg en drlig flelse inni meg. Allikevel hadde jeg fortsatt hp, og jeg trodde faktisk ikke noe ville skje... hvertfall ikke s fort. Rett fr jeg la meg begynte jeg grte. Masse. Jeg s for meg at pappa skulle ringe mens jeg var p klassetur og fortelle meg at mamma var dd. Jeg ringte Lars som fikk roet meg ned. Jeg svettet hele natten, og akkurat klokka tre vkner jeg av at pyntelysene over sengen min faller ned med et stort brak. Jeg fikk sove resten av natten, men ikke godt.

Da jeg vknet p fredag hadde jeg fortsatt en ekkel flelse, men jeg tenkte at jeg bare hadde en drlig dag. Jeg klarte holde meg i godt humr som alltid, og akkurat klokka ti fikk jeg og klassen slippe inn p nasjonalmuseet. Da vi hadde vrt der inne en time og var kommet til skrik-maleriet tar jeg opp mobilen. Et ubesvart anrop fra pappa og en melding om at jeg m ringe han s fort jeg kan. Pulsen stiger med en gang og jeg skjnner hva som skjer. Ei venninne snakker til meg, men jeg forsvinner helt. Gr med korte og raske skritt bort til lreren min som kjenner til situasjonen og sier at jeg m g med en gang. Veien ut av nasjonalmuseet virker lang. Som uendelige korridorer. Trappene klarer jeg s vidt komme meg ned av, men i panikk gr bare beina mine uten at jeg vet helt hvordan. Da jeg kommer ut ringer jeg pappa. Han forteller meg at det gr mot slutten. Jeg fr lyst til kaste mobilen i bakken. Grte. Rope. Banne. Jeg sier til pappa at livet er jvlig urettferdig og at jeg skal ta frste toget fra Nationaltheateret til Drammen.

Jeg tenker positivt og hper jeg rekker fram fr det verste skjer. Jeg fokuserer p ikke knekke sammen - ikke helt enn. Da jeg kommer p toget mter jeg helt tilfeldig ei god venninne av meg. Dagen fr har jeg snakket med henne om at mamma har blitt lagt inn p sykehuset igjen. Jeg knekker sammen og legger hodet p skulderen hennes. Jeg tar meg sammen etter kun noen sekunder for ikke vekke alt for mye oppsikt p det fulle toget. Venninna mi skjnner hva som skjer, og selv om vi nesten ikke snakker hele togturen s fler jeg meg rolig med henne ved siden av meg.

Da vi kommer til Drammen gr og lper jeg fort fra togstasjonen til sykehuset, lper opp de 6 etasjene med sikkert 200 i puls fordi jeg er s stressa. Jeg mter pappa med en gang jeg kommer ut dra. Han forteller meg situasjonen og sier at det kan ta timer eller dager fr mamma dr. Det eneste vi vet er at hun ligger for dden. P balkongen utenfor mter jeg broren min, gir han en stor klem og grter. Jeg grter masse. Jeg fler meg trist, sint og frustrert. Etter en prat med legen gr jeg inn til mamma alene. Jeg snakker med henne og forteller hva jeg fler. Selv om jeg ikke fr noe respons er jeg sikker p at hun hrer meg. Hun er s st der hun ligger. S sykt fin, og det at jeg ikke skal f snakke med henne mer knuser hjertet mitt.

Jeg hper virkelig p at det ikke tar alt for lang tid fr hun dr s hun skal slippe lide mer. S vi slipper vente alt for lenge. Jeg har sendt melding til alle vennene mine, rett og slett fordi det for meg var enklere f sagt det med en gang. Flere av dem visste ikke om mammas sykdom engang, ettersom jeg s og si ikke snakket om det med noen. Jeg sitter i korridoren. Pappa, tante og bestemor sitter inne hos mamma. Etter kort tid, kommer plutselig pappa ut til meg og sier: "Da var det over...". Jeg blir med han inn til mamma. Ser at hun ikke puster. Jeg grter. Selvflgelig fordi jeg er trist, men faktisk ogs av lettelse. Endelig slipper hun ligge i smerter. Endelig slipper jeg ha angst for at noe skal skje med henne. Endelig fr hun fred.

En liten stund senere kommer Lars til sykehuset. Jeg har egentlig ikke s mange ord. Jeg bare grter, klemmer han og tenker p hvor jvlig urettferdig det er at jeg skal miste mammaen min. Rundt en time etterp drar vi hjemover. Det er s rart. At mamma ikke skal vre der lenger. At jeg ikke skal hre stemmen hennes mer, se henne mer eller skape flere minner med henne. Jeg skjnner det fortsatt ikke. Det er bare s sykt frusterende! Allikevel skjer det faktisk fine ting rundt det ogs. Familien fr et bedre samhold. Jeg fr virkelig kjenne p hvor gode venner jeg har som stiller opp og sttter meg.

Dagen etterp kommer bestevenninna mi og kjresten hennes p besk. De, jeg og Lars tar en tur ut i skogen og jeg har det egentlig allerede mye bedre. Dagene fortsetter og jeg merker at mye av sorgprosessen allerede er gjort. Jeg har rett og slett srget mens hun var syk, fordi jeg visste at mamma kunne d nr som helst. Allerede tre dager etterp gr jeg p skolen uten problemer. Selvflgelig tenker jeg litt p det, men dagene gr og det er n snart 7 uker siden det skjedde.

Jeg har lest gjennom dette innlegget mange ganger n, og p den ene siden har jeg hatt lyst til publisere det med en gang. P den andre siden har jeg ventet fordi det fles s mye mer ekte nr man deler det med s mange. N m jeg bare gjre det, og dere skal vite at jeg setter skikkelig stor pris p alle meldinger og all omtanke. Se s sykt nydelig mammaen min er!

Folk sier de ikke kan forestille seg hva jeg gr igjennom - noe de heller ikke skal. Men jeg har det faktisk ganske fint. Selvflgelig knekker jeg sammen innimellom, grter og blir sur over hvorfor livet skal vre snn. Men det minner meg egentlig bare p hvor viktig det er leve livet. At vi ikke har noen garanti. Vi m faktisk leve her og n, og jeg skal faktisk fortsette leve selv om mamma er borte. Jeg har nemlig livet mamma alltid nsket seg, men aldri fikk. Jeg skal leve det for henne, med henne, huske de sykt godt minnene, huske hvor fantastisk hun var og hvor mye hun har inspirert meg. Hun stttet meg alltid, leste bloggen min og sa de rette tingene nr noen hadde sagt noe negativt til meg. Fy faen s urettferdig, men min optimisme fortsetter blomstre og jeg har ikke tenkt til miste meg selv!

Hvis noen har opplevd eller opplever noe lignende eller bare nsker prate, er det bare sende en mail til meg p f4shi0n.blogg@yahoo.no eller p instagrammen min @vildesinspiration

Mine tanker om andres kropp!

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men etter et par dager i bikini og noen virrende tanker i hodet fler jeg for skrive ned litt. Kroppspress har alltid eksistert - like mye som det gjr i dag, bare at vi setter mye mer fokus p det n. Sommerkroppen er et ord man hrer, leser og snakker om flere ganger i ret, og sorry, men jeg er s lei! Greit at du vil fle deg bra til sommeren, men hvorfor skal alltid fokuset vre p hvordan vi ser ut ovenfor hvordan vi er som person? Uansett hvor jeg gr skal folk snakke om kropp, og jeg skjnner ikke hvorfor dette skal vre et s forbaska stort tema!?

Ja, jeg har en kropp, du har en kropp - alle har en kropp! N som det er spass varmt vil de fleste ta p seg lette klr for ikke svette igjel, men for noen er det faktisk lettere sagt enn gjort. Mange trr ikke g ut i shorts, kjole eller skjrt, rett og slett fordi de ikke fler seg komfortable i det og er redd for hva andre vil tenke. For det frste br man drite i hva andre mener, for oppegende folk har ofte nok med seg selv. For det andre er det p tide endre tankegang for disse tullingene som alltid skal kommenterte andres kropp. Jeg vet  og dere burde vite at alle der ute har sin egen historie. Alle har ulike gener, kroppsoppbygning, forbrenning, ml og syn p hvordan de nsker at kroppen deres skal se ut. Noen spiser masse og er superslanke, andre spiser normalt og blir sett p som store. De negative tingene du kommenterer er mest sannsynlig ting disse menneskene ppeker hver eneste dag med seg selv - de trenger ikke flere til ppeke det.

Noen ganger hrer jeg andre som plutselig kommenterer "oj, hun var tynn" eller "oj, hun var feit", og jeg blir helt sjokkert over hvor interessant det kan vre kommentere andres kropp!? Det verste er at jeg synes synd p de som sier det, for det er jo tydelig at de har et problem med hvordan de ser ut selv nr de m kommentere andre? Det gjr virkelig vondt, for jeg skulle nske alle kunne tenke som meg. Vre fornyd med kroppen sin og rett og slett drite i hva andre tenker for fy faen vi lever i et samfunn med en helt forskrudd tankegang p enkelte ting.

Jeg har alltid vrt litt stor, men jeg orker ikke bruke livet mitt p dytte meg selv eller noen andre ned med drittkommentarer. Jeg skal vise meg fra min beste side, synge hyt og smile stort - for dette er faktisk mitt liv, og det kan ingen ta fra meg!

Nr ditt strste mareritt blir virkelighet

Hei dere♥ Da har jeg vrt borte i 6 dager - den lengste bloggpausen jeg noen gang har hatt. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, for grunnen til at jeg ikke har blogget nsker jeg ikke fortelle noe om helt enn. Jeg kan si spass at mitt strste mareritt ble virkelig. Det som har skjedd er bde trist, tragisk og jvlig vondt, men jeg m ogs innrmme at det er veldig lettende og p en viss mte mye fint som skjer rundt det. Det er alts et hav av flelser og ulike inntrykk, og ja... ord blir litt borte, jeg er litt fjern og lever i en slags boble for tiden, men jeg er heldigvis sterk og holder fttene planta p jorda.

Jeg hper hvertfall at jeg orker komme litt tilbake igjen n, og selv om jeg kanskje ikke kommer til vre s aktiv i ukene fremover, skal jeg f oppdatert litt inspirasjon og f litt innputt her, for bloggen betyr virkelig mye for meg! Jeg klarte bare ikke fortsette blogge som vanlig uten lage et innlegg om hvorfor jeg har vrt borte, selv om jeg ikke forteller dere helt hvorfor. Dere m bare vite at det er en tff periode, men med ogs mange fine stunder. Tusen hjertelig takk for alle fine mennesker der ute som er der for meg, dere vet hvem dere er♥

Hvordan har dere hatt det den siste tiden?

HAR DU VINTERDEPRESJON?

Jeg vet med sikkerhet at flere sliter med symptomer som energimangel, mer behov for sove, mer matlyst og sosial tilbaketrekning p denne tiden av ret. Dette er noen av symptomene til den skalte vinterdepresjonen iflge NHI, og jeg er helt sikker p at flere kjenner seg igjen. Siden forrige uke har jeg flt meg ganske sliten, litt trist og matlysten har kt - alts, denne uka har jeg serist vrt sulten nesten hele tiden, og stsuget har kt skikkelig! Det er s sykt irriterende, og forrige uke kunne jeg spesielt merke at jeg helst ville trekke meg unna sosiale sammenkomster - noe som ikke er likt meg i det hele tatt. Uansett hva jeg sa til meg selv s var det bare noe i kroppen min som sa imot meg.


#bustehue, haha

Selvflgelig blir jeg halvveis stressa nr jeg fler meg snn, og lurer flt p hva som egentlig feiler meg. S kom jeg p denne vinterdepresjonen; en psykisk lidelse som dukker opp i mrketiden. Noen forskere mener denne lidelsen eksisterer, mens andre ikke. Jeg er ihvertfall helt sikker p at dette er noe flere kan merke i mrketiden, fordi dagene blir kortere og det blir fortere mrkt (selvflgelig). N som jeg har lest meg litt opp p det ogs blir jeg faktisk ganske lettet, fordi det da forhpentlig blir bedre snart! Iflge NHI er dette noen forebyggende rd:

1. Oppsk lys 2. Lys opp omgivelsene: 3. Lad opp batteriene 4. Sov godt 5. Beveg deg
LES MER HER

Kjenner du deg igjen i dette?

DERFOR HAR JEG ET BRA LIV!

- DERFOR HAR JEG ET BRA LIV -

En ting jeg plutselig kom til tenke p idag er hvor innmari viktig det er rose og komplimentere seg selv! Alts, jeg vil innrmme at jeg har en god livskvalitet, og jeg fler meg ofte bra. Dette kan jo f meg til hres litt selvopptatt ut, men tvert i mot er det s viktig fle seg bra for ha det bra. En av tingene som fr meg til bli glad er fortelle meg selv hva som er bra med meg. Nesten hver dag kan jeg se meg selv i speilet eller ta et bilde og tenke Wow, i dag var sminken on point! eller Herregud s stt smil jeg har eller hva n enn det mtte vre. Selvflgelig avhenger jo dette veldig av hva man hrer fra andre ogs, ettersom vi mennesker automatisk fokuserer veldig p hva andre sier om oss. I dag fikk jeg for eksempel hre av ei i klassen at jeg s fin ut i dag, og etter en skikkelig gretten morgen hjalp dette sykt p humret!

Selvflgelig kan man ikke fle seg super hver dag, men det at man prver gjre ting man vet man kan, vre den beste versjonen av seg selv og dulle seg litt opp om man vil, er absolutt viktig. Det at jeg sminker meg nesten hver dag og tar p meg noe fint som jeg trives med g i har selvflgelig innvirkning p livskvaliteten min. Jeg hadde veldig lite trolig flt meg s ofte bra om jeg ikke gjorde dette - nettopp fordi jeg elsker bde sminke og mote! Om du hater dulle deg opp og lignende er dette penbart ikke noe for deg, men da m du prve finne andre ting som fr deg til fle deg bra.

Poenget mitt er at det er viktig gjre ting for fle seg bra, i tillegg til komplimentere seg selv. Selv om det noen ganger er helt umulig tro selv, s er det faktsik noe positivt med deg! Det er alltid noe komplimentere. Dessverre er det ikke alltid like enkelt, men det er minst, hvis ikke mer viktig trives i sin egen kropp og sjel, som gi andre rundt seg trivsel. Komplimenter deg selv! Du trenger det♥

Hva er ditt kompliment til deg selv i dag? :-D

Livet er for kort til ikke fle seg bra!

Heyhey, og god tirsdag! Nr dette innlegget skrives er egentlig klokka halv ti, men ettersom jeg ikke fr tid til oppdatere i kveld tenkte jeg forhndslage et innlegg. Vanligvis ville jeg aldri hatt tid til det, ettersom jeg aldri str opp tidligere enn jeg m, men i dag hadde det kommet s mye sn at jeg spurte pappa om jeg kunne sitte p med han, ovenfor ta bussen som jeg gjr p tirsdager. Ettersom jeg ikke starter fr kvart over ti, kunne jeg dermed slappe av litt hjemme fr vi dro. Derfor tok jeg litt bilder av dagens antrekk! Denne dressjakka slr virkelig aldri feil!

I dag var egentlig en slik dag jeg s meg i speilet og bare "fyfaen, s jvlig jeg ser ut", men det er utrolig hva sminke kan gjre, haha! Jeg har nemlig skikkelig kviseutbrudd for tiden, og hadde vi tatt en nrmere titt p ansiktet mitt kunne man se at det var urenheter gjennom sminken. Selvflgelig virker det jo helt bak ml sminke over noe som burde ligget i fred, men jeg klarer virkelig ikke dy meg. Det er jo s mye deiligere fle seg fresh og fin hele dagen, ovenfor g rundt med drlig selvbilde og fle seg dritt. Jeg synes hvertfall livet er for kort til snt, hehe! Allikevel gr det jo selvflgelig an fle seg og se vakker og fresh ut uten sminke, ogs med kviser, det er jo noe man m fle p selv, men for min del har sminke blitt en s stor del av meg at jeg gjr det helt automatisk. Sminke er jo en mte jeg uttrykker meg gjennom og fr frem de gode trekkene mine p; ikke skjuler meg bak - akkurat som man helst gjr med alt annet.

Nr dette innlegget publiseres er jeg nok i Oslo med jentene fra INSP; denne gangen hos veskemerket Moo! Alts, vesker, det fr man virkelig aldri nok av, det er jo s fint :-D S jeg gleder meg masse til hre litt mer om dem og kanskje f ta en titt p litt vesker. Hper hvertfall jeg kommer meg innover til Oslo i dag i dette vret, ettersom det er buss for tog - men det burde vel ikke bli noe problem, hper vi!

Hvordan er deres tirsdag?

#antrekk #outfit  #ootd #mote #fashion

6 ting jeg er STOLT av!

Okei dere, n tenkte jeg blogge om noe ikke alle gjr; nemlig ting jeg er stolt over ved meg selv. Alts, kanskje spesielt her i Norge lever noen etter (den fucka) Janteloven, hvor man blant annet ikke skal tro man er noe eller tro at man er bedre enn noen. Men dere; uten skryte litt, vre litt stolt over seg selv og faktisk vre glad for den personen man er vil det vre umulig f et god livskvalitet.

Man m faktisk vre litt stolt over ting man gjr, selv om det selvflgelig kan bli for mye skryting. Her har jeg hvertfall skrevet ned 6 punkter jeg er stolt av ved meg selv, rett og slett fordi det er s viktig huske og sette pris p!

KARAKTERENE MINE
Alts, jeg har ftt et par drlige karakterer til n i r, men alt i alt er jeg veldig stolt over karakterene mine - spesielt 2.ret p videregende.

BLOGGEN MIN
Jeg har jo n blogget i over 4 r, og om jeg ikke hadde vrt stolt og likt det hadde det aldri funka. Med s mange fine kommentarer jeg fr her ogs, kan jeg ikke annet enn vre litt stolt over denne bloggen.

PERSONEN JEG HAR BLITT
De siste rene har jeg vokst s enormt som person. Jeg har blitt en mye mer utadvendt person som klarer nyte livet og forhpentligvis spre litt glede. Jeg klarer som oftest vre meg selv og ja, jeg er rett og slett stolt over den personen jeg er!

GJENNOMFRT LRLINGSTID
Dette er kanskje noe av det jeg er mest stolt over for tiden. Etter to tunge r som lrling har jeg sren meg klart f fagbrevet, og jeg kan ikke annet enn vre stolt over at jeg har s stort pgangsmot at jeg ikke ga meg, selv om jeg ikke trivdes s godt som barne- og ungdomsarbeider.

VENNENE MINE
Herregud, jeg er s stolt over de fine vennene jeg har! Det er s ofte jeg lurer p hva jeg skulle gjort uten dem...

JOBBE SOM TRENINGSINSTRUKTR
Dette ser sikkert noen p som en litt rar ting vre stolt av, men jeg er s sykt stolt over jobbe som gruppetreningsinstruktr. Jeg har gjort det i snart 2,5 r, og det har ogs hjulpet meg mye til bli den personen jeg er i dag, samtidig er jeg veldig stolt over det ettersom jeg ble mobbet mye for vre "feit" som barn.

Hva er du stolt av med deg selv? :-D

FLG MEG:  ⇒Facebook HER!  //  ⇒Instagram HER!

JEG ER S MISLYKKA

Jeg deler egentlig veldig lite av de negative tankene mine her p bloggen. Mest fordi jeg stort sett lever i en ganske fin, rosa sky, men ogs fordi jeg nsker at dette skal vre en positiv, inspirerende blogg. Noen ganger er det allikevel greit ta seg noen minutter pne seg litt for vise at det er en tankegang bak personen som blogger. For min del er den som regel bra, men noen ganger dukker det opp sprsml som er jeg bra nok?

Jeg vet ikke hva som skjer med tankene mine for tiden. Det er som at etter at jeg fikk n drlig karakter forrige helg har jeg begynt tenke negative tanker om meg selv. At jeg ikke er bra nok, at folk bare snakker med meg fordi de m og at jeg ikke fortjener noe. Jeg vet s godt at det er bullshit og det kan helt klart ikke bare vre denne drlige karakteren som gjorde dette - det stemmer ikke. Har jeg bare en drlig tid? Er den skalte vinterdeperesjonen p vei? Er det fordi jeg ikke trener like mye som fr? Jeg vet virkelig ikke hva det er, men det har vrt s mange ganger denne uka jeg har hatt lyst til grte for ingen grunn, uten f det til, rett og slett fordi tankene mine forteller meg at jeg er mislykka, noe jeg ikke er! Jeg kan plutselig fle meg innestengt i et pent rom i mine egne tanker, f plutselige ubehagelige flelser i rom med andre mennesker som jeg vanligvis ikke bryr meg om eller til og med rundt venner. I dag skal jeg p bursdagsfest noe jeg gleder meg innmari til fordi jeg skal mte mine fantastiske venner - jeg bare hper at tankene holder seg i sjakk.

Jeg har slike perioder innimellom, og det er jo bare en del av livet. Herlighet s store humrsvigninger vi kan ha! Den ene dagen (eller de fleste, haha) fler jeg meg helt fabulous og kan gi meg selv masse komplimenter, men plutselig vil jeg bare grte over alt og ingenting. Dette er noe jeg ikke sliter med srlig ofte, men nr jeg frst opplever det er det fantastisk kunne skrive det ned. Jeg deler det ogs med dere fordi jeg tror flere der ute kan ha samme tankegang innimellom. Men bde jeg og alle dere der ute skal og br vite at det ikke finnes mislykkede folk. Ja, kanskje dumme valg og drlige holdninger, men prv ikke bare tenke negativt om deg selv - vi m faktisk skryte av oss selv og andre. Og NEI, ikke vr redd for skryte litt av deg selv. Alts, du m selvflgelig passe p at det ikke blir for mye, men fysren s mange bra sider vi mennesker kan ha som vi ikke ser selv! Husk det♥

FLG MEG:  ⇒Facebook HER!  //  ⇒Instagram HER

SMINKE ER EN SYND(!?)

Hvem skulle tro at jeg kunne bli s fornyd av sminkelse bilder? Alts, jeg har ikke noe i mot meg selv uten sminke som regel, men jeg foretrekker penbart bruke sminke ettersom det p en mte har blitt en del av meg og er noe jeg uttrykker meg gjennom. Men herlighet dere, location'en p disse bildene er bare perfekt, de nyyydelige hstfargene lyser opp genseren og hret mitt - synes jeg. Alts, greit ikke skryte for mye av seg selv, men litt fornyd m man f lov til vre innimellom - ellers blir det veldig vanskelig leve i sin egen kropp og sitt eget sinn. Jeg ble hvertfall innmari fornyd med disse bildene!!!

Men dere; selvom disse sminkelse bildene ble utrolig fine ligger fortsatt sminke til hjertet mitt, og jeg er faktisk glad for at jeg fler meg bedre med sminke enn uten, selv om det kanskje ikke hres riktig ut i deres hode. Jeg fler at det er s mange der ute som hakker ned p andres sminke, generelt sminke eller at det nesten er en synd bruke det for sette det p spissen. Alts, en ting er om man tvinger seg selv hver dag til bruke sminke fordi man fler seg tvunget til det fordi samfunnet setter s hye standarder - det er bare trist. Derimot er det oss andre som faktisk trives med sminke, det gjr oss ikke noe putte ting i fjeset for dolle oss litt opp, fordi det gjr oss glad! Herregud da, hva er galt med sminke liksom? Men, hallo, det er da ikke noe galt med naturlighet heller? Gjr hva enn som gjr deg glad. Ikke fl deg presset til bruke sminke, men for all del; ha det gy med sminke og utforsk!

Tror jeg nesten m ta flere turer med kameraet ut i nydelig natur med disse vakre hstfargene. Jeg er virkelig superglad i hst; hvertfall starten hvor det ikke er alt for kaldt, men ikke for varmt - da kan jeg endelig bruke alle jakkene jeg er s innmari glad i, haha :-D

Disse bildene ble tatt p hytteturen i helgen, og det var Katrines id at jeg skulle sette meg her slik at Lars kunne ta noen bilder. Tanken slo meg ogs, men ettersom det var vtt p bakken og bsj over alt fra dyrene, var jeg litt skeptisk, men n angrer jeg ikke for at Katrine fikk meg til sette meg ned her for ta noen bilder. Lysinnstillingene satt ogs virkelig som et skudd, noe jeg fler jeg begynner f litt teken p n!

Bruker du sminke fordi du fler deg presset, eller fordi du liker det?

FLG MEG:  ⇒Facebook HER!  //  ⇒Instagram HER!

Jeg ble mobbet hele barneskolen...

N tenkte jeg dele en ganske personlig historie med dere, ikke for oppmerksomhet eller sympati, men for dele min historie, fortelle hva mobbing gjorde med meg og kanskje gi et hp til de som str i noe lignende. Dette er ganske tft dele, s jeg hper dere respekterer det.

I barnehagen var jeg alltid veldig blid, sjenert, omsorgsfull, snill (nesten dumsnill til tider) og ydmyk. Jeg hadde en veldig bra tid, passet p alle og flte meg verdsatt av de andre barna, i tillegg til at jeg nesten ble sett p som en "ekstra barnehagetante" av de andre som jobbet der fordi jeg tok ansvar og tok i mot alle like godt. Jeg var kanskje litt strre enn de andre barna, men det var ikke et problem der. Da jeg startet p barneskolen endret dette seg derimot ganske fort.

Jeg ble tidlig sett p som et lett offer fordi jeg ikke var like framp som de andre, i tillegg til at jeg var litt strre og sa i fra om nesten alt (noe jeg forstr i dag at kanskje kunne vre litt irriterende, haha, men jeg ville jo bare passe p). Jeg hadde noen "venner" vre med i friminuttene, men merket vel innerst inne at det ikke var helt "ekte". Jeg var ofte den frste som ble utestengt om det ikke var plass til meg i leken. Jeg husker egentlig veldig, veldig lite fra barneskolen, men de minnene som sitter igjen er for det meste vonde.

Det var spesielt n som var "sjefen" over mobbingen, men flere hang seg p, med glede. Hvis han derimot var borte en dag var det ganske stille. Jeg husker at da jeg kom gende latet folk som at det var jordskjelv fordi jeg var s "tung og stor", de kalte meg blant annet mount everest, feit, kjempe, rullet med ynene da de s meg og lo av meg. Jeg hatet komme inn i skolegrden, for jeg visste at jeg kom til f hre ett eller annet dritt i lpet av dagen. I 7.klasse grt jeg nesten hver dag da jeg kom hjem fra skolen fordi jeg flte meg p feit og stygg. Jeg sa ifra flere ganger i uka til lrerne om ting som hadde skjedd, men lrere gjorde det samme gang etter gang etter gang; snakket med elevene. Ikke vet jeg om de noen gang ga beskjed til hjemmet eller FAKTISK tok tak i det. Jeg hadde heldigvis stttende familie som ba meg drite i det og viste meg omsorg og kjrlighet, noe som gjorde at jeg kunne vre meg selv 100% hjemme. Det reddet meg heldigvis veldig mye og jeg er utrolig glad for den sttten jeg fikk fra familien og mine f, gode venninner.

Det var for det meste de voksne som likte meg p skolen ettersom jeg alltid var stille, pliktoppfyllende og ikke gjorde noe galt. Det var selvflgelig hendelser der jeg ogs var frekk i kjeften p grunn av aggresjonen min over ha blitt utestengt, og jeg kunne ogs si ting tilbake enkelte ganger, men som regel stod jeg bare i det. Jeg hadde oftest lyst til gjemme meg, grte eller vise min frustrasjon til mobberne, men jeg kunne ikke vise dem hvordan jeg flte det. Mange vil nok se tilbake p meg som en stille, innadvendt og kanskje en sur/trist person p den tiden, men de aner ikke hvor lyst jeg hadde til vre meg selv, slippe meg ls og smile og le i fellesskap - men jeg turte ikke. Mobberne stoppet meg, men p ungdomsskolen visste jeg at jeg kunne f en delvis ny start.

Jeg bestemte meg for prve en ny metode mot mobberne; overse dem helt. Late som de var luft. Det tok sren meg ikke lange stunden fr de s og si ga seg helt, for plutselig var det ikke noe spennende mobbe meg lenger. Jeg fikk litt kommentarer her og der, ble ikke inkludert i den "kule gjengen", men s lenge jeg slapp grue meg til skolen var det greit. Gjennom de 3 rene p ungdomsskolen fikk jeg meg min egen lille gjeng, og vi ble sikkert sett p som "outsiderne", men det gjorde meg overhodet ingenting, for jeg hadde det s bra i den lille gjengen at det brydde meg svrt lite etterhvert. Dessverre gikk jeg ikke i klasse med mine bestevenninner p den tiden, s jeg var fortsatt ganske sjenert, men jeg blomstret gradvis oppover og turte blant annet opptre med sang ved flere anledninger, og p grunn av de positive tilbakemeldingene jeg fikk, gjorde dette meg gradvis mer selvsikker.

Sommeren til frste ret p videregende opprettet jeg denne bloggen, og med helt ny klasse og skole pnet mulighetene seg for meg til en helt ny start. Dette vokste jeg ogs enormt p, og gjennom 2.ret p videregende og de to rene mine som lrling har jeg vokst ekstremt mye, ftt masse nye venner og bekjentskaper, blitt en helt ny person, ftt et godt selvbilde, lrt meg kjenne meg selv og har det egentlig veldig bra. Mobbingen har jeg lagt bak meg for lenge siden, men den gjorde meg helt klart mer rusta og det se hvor langt jeg har kommet fra den tiden er virkelig en motivasjons-boost. Jeg endret aldri meg selv, selv om jeg kanskje skjulte deler av meg selv hos de jeg var utrygge p. Jeg stod i det, gikk igjennom en veldig tff periode, men ser n hvor langt jeg har kommet og hvor mye jeg har vokst og lrt av det. Jeg har det faktisk bra med meg selv. Hvis noen har et problem med det, synes jeg faktisk ganske synd p dem, for da m de g i seg selv og jobbe med finne sin egen selvsikkerhet. Ikke dytt andre ned for fle deg selv bedre, det leder ikke til noe godt! Du m finne noe annet som kan f deg til blomstre; vis kjrlighet og respekt, vr deg selv og ta vare p de som bryr seg om deg.

Tusen takk til alle venninner som hjalp meg gjennom barneskolen, dere vet hvem dere er

FLG MEG:  ⇒Facebook HER!  //  ⇒Instagram HER!

Trodde aldri jeg skulle falle for deg

Er det ikke rart? Dette med tilfeldigheter og korte yeblikk som kan forandre deg eller en ting plutselig eller langsomt? I dag er det 2 r siden jeg mtte Lars for frste gang (i tillegg til mange andre herlige folk)! Dette er en tid som plutselig endret ganske mye for meg med tanke p mange nye mennesker jeg ble kjent med som n er gode venner av meg og at jeg kom inn i et nytt milj. Uansett, 15.mai 2015 hadde jeg og noen venninner jeg gikk i klasse med blitt invitert av ei annen klassevenninne til fest, noe som overhodet ikke er uvanlig for meg i dag, men som fr var ganske annerledes ettersom jeg som regel kun var med fire av mine beste venninner hver helg p den tida. Jeg hadde vel s og si ingen guttevenner og var ihvertfall ikke i nrheten av holde p med noen. Tidligere det ret hadde hun vi ble invitert av nevnt at det var to gutter hun gjerne ville jeg skulle mte; begge ogs invitert til festen. Haha, dere kan tro 17-rlige, uskyldige meg var spent! Det et nesten litt morsomt se tilbake p med tanke p at jeg ikke hadde noe erfaring med gutter. Bare meg som brukte s lang tid?

Da jeg og ei venninne kom til festen var allerede en av disse to guttene jeg skulle mte der. Sjenerte meg turte faktisk ikke hilse engang, alts, haha, s patetisk og flaut! S vi bare satte oss ned og pratet med de vi kjente. Senere kom det litt flere folk som jeg ikke hadde mtt fr og etterhvert fikk jeg ogs hilst p alle sammen. Sikkert en time etter avtalt tid og helt til slutt dukker plutselig Lars opp. Jeg str inne mens han kommer sprettende opp trappa til verandaen, og like etterp gr jeg ut for hilse p. Frsteinntrykket mitt var at han var innmari rastls, likte ta mye plass og prvde vre ganske flrtete s straks det kom noen nye jenter han kunne snakke med. Alts, s feil kan man alts ta. Hele kvelden var han ganske s innpsliten og selv om jeg skjnte at han var veldig snill trodde jeg ikke at dette var en person man kunne stole p i lengden. Jeg m bare nevne at jeg i ettertid heller vil beskrive Lars som lat og en som foretrekker ikke ta s mye plass, alts helt motsatt av det jeg trodde! Flrtingen er derimot noe annet, for det er han nok fortsatt glad i selv om han ikke gjr det med andre (heldigvis, med tanke p at han er sammen med meg og at han ikke var den flinkeste til flrte, haha!).

Etterhvert som kvelden gikk hadde jeg inntrykket av at Lars var slitsom og ganske s rastls, mens han andre var roligere og nrmere min type. Allerede helga etter mttes han jeg trodde var nrmere min type og jeg, og vi fant vel fort ut at vi passer bedre som venner (noe vi er i dag). Dermed begynte venninna mi som hadde introdusert meg for disse guttene overtale meg om mte Lars, noe jeg i utgangspunktet ikke var s gira p. Med litt overtaling fikk vi til et mte helga etter det igjen og etter det mtet skjnte jeg vel at dette kunne vre litt mer interessant, ettersom Lars virka ganske interessert. Jeg skal helt rlig innrmme at jeg p dette tidspunktet var veldig sjarmert over at noen likte meg, men p tross av det var ikke Lars akkurat drmmetypen. Jeg brukte laaang tid p faktisk falle for han, og selv om vi mttes mye hele sommeren tok det plutselig slutt i august da han flyttet til Gjvik for studere. En mned senere tok jeg opp kontakten igjen og p halloween 2015 hadde vi vrt frste kyss (oouh, haha!), og der startet plutselig det hele. Jeg var fortsatt ekstremt usikker p om jeg ville vre sammen med han, men vi bestemte oss for hoppe ut i det. To mneder senere slo vi opp og to mneder etter det igjen ble vi sammen igjen. S n har vi alts kjent hverandre i to r og vrt sammen i ett r og to mneder. Jeg trodde virkelig ikke at jeg kom til falle for han, men plutselig snudde det visst helt rundt, og n kan jeg vel si, klisj som jeg er, at jeg er ganske s forelska, haha! N har jeg nettopp lest hele denne teksten for Lars, og begge ler like godt, fordi, alts, hvem skulle trodd at jeg og Lars skulle bli sammen, og hvor feil kan egentlig et frsteinntrykk vre?

FLG MEG:  ⇒Facebook HER!  //  ⇒Instagram HER!

HELT UTEN SMINKE

I dag deler jeg bilder med dere som jeg vanligvis ikke deler; meg uten sminke. Jeg vil ikke si at dette er noe jeg er flau over, overhodet ikke. Jeg, som alle andre har et ansikt bde med og uten sminke. Sminke for min del er ikke en mte skjule den jeg er p, det er tvert i mot en mte vise hvem jeg er p. Jeg kan innrmme at jeg ikke synes jeg er direkte pen uten sminke; st og naturlig er nok en bedre mte beskrive det p. Derimot med sminke kan jeg fle meg vakker og, og... meg selv. Jeg nsker faktisk ikke hre at jeg er penere uten sminke, jeg vil tvert i mot vre penere med sminke - er det bare meg? Det er kanskje rart si, men sminken har faktisk blitt en del av meg, og jeg skjnner ikke hvorfor det skal vre et problem. Jeg gr gjerne en dag uten sminke, men jeg foretrekker g med rett og slett fordi jeg kan og fordi jeg vil. Jeg fler ofte at jeg kan bli stempla som litt "dollete" fordi jeg bruker sminke, og det er et stempel jeg virkelig hater. Alts, hvorfor kan ikke vi mennesker gjre som vi vil uten bli stempla? Jeg liker sminke meg, jeg liker kunne fle meg pen og bruke sminke til fremheve mine gode ansiktstrekk - det gjr meg vel ikke til et drligere menneske av den grunn?

Jeg har n brukt rundt tre timer p tenke over hvordan jeg faktisk opptrer som person, hvordan andre ser meg og hvem jeg egentlig vil vre her i verden. Noe fasit har jeg enn ikke kommet til, men kanskje det er greia? Kanskje man egentlig bare skal g med vinden, leve akkurat her og n, vre den man vil vre og hpe p det beste? Ikke vet jeg, men akkurat n nsker jeg fortelle meg selv det. Jeg har hatt en fantastisk helg med venner, og jeg nsker ikke bruke hele sndagen min p overtenke. S uansett hvor vanskelig det er stoppe, skal jeg finne p noe annet distrahere meg med og frste stopp p veien er blogging. Det bare skrive litt om hva man fler og tenker, selv om man ikke vet hva man tenker, er veldig befriende. For i dag har nettopp vrt en snn dag. En dag hvor jeg tenker og tenker, men jeg aner ikke p hva. Jeg vet allikevel at det ikke er en god flelse, og jeg er ganske sikker p at grunnen til at dette skjer er fordi jeg har en fridag hvor jeg ikke har noen planer. Det er s uvanlig for meg at jeg fr helt noia nr jeg plutselig sitter alene og ikke har noen planer. Jeg er et menneske som liker finne p ting nesten hele tiden, snn er det bare.

Nr jeg plutselig har litt tid til sitte alene tenke over ting gr hjernen min helt bananas, og begynner tenke over ting som "hvordan ser folk p meg?", "er jeg bra nok?", "er jeg irriterende?", "hva gjr jeg egentlig her i livet?". Men hallo, hva er vitsen med tenke over ting som dette? Jeg er faktisk ganske lykkelig her i livet hvis jeg tenker meg godt om, og at disse sprsmlene skal delegge alt det, er patetisk. Jeg har mange fantastiske folk rundt meg som jeg er glad i, og jeg hper virkelig det gr begge veier, jeg er 100% frisk og har s mye sm og store ting sette pris p her i livet. S hvorfor gjr jeg det ikke???

Akkurat n skriver jeg dette innlegget for klarne mine egne tanker, og allerede etter 10 minutter med skriving har det hjulpet. Jeg liker holde meg distrahert med ting slik at disse tankene ikke fyller opp hjernen min. Jeg er sikker p at jeg ikke er den eneste. I dag blir ihvertfall en sminkefri dag, hvor jeg skal slappe av hjemme, rydde litt, kanskje g en tur og nyte livet for den jeg er selv om jeg kanskje ikke alltid er den personen alle andre vil jeg skal vre.

FLG MEG:  ⇒Facebook HER!  //  ⇒Instagram HER!

Er jeg bra nok?

Endelig. Endelig klarte jeg definere hva som har plaget meg hele uka. Helt siden mandag har jeg hatt en vond flelse i kroppen som jeg ikke helt har klart definere. I gr fikk jeg et lite breakdown og fant plutselig ut hva som hadde plaget meg. Tanken p om jeg "var bra nok". Var bra nok for vennene mine, for kjresten, for arbeidskollegaene mine. Alts, snt er aldri godt vite, og selv om du innerst inne kanskje vet at de muligens digger deg, er det noe som fr deg til tvile. Det er en innmari vond flelse og selvom ingen av disse menneskene har gitt meg noe grunn til tro at jeg ikke er bra nok har jeg hatt en irriterende flelse av det hele uka.

Det hele begynte p mandag da jeg var i skikkelig drlig humr uten at jeg ante hvorfor. Heldigvis ble det litt bedre etter rets frste joggetur ute, men allikevel fulgte den vonde flelsen meg resten av kvelden. P tirsdag flte jeg meg egentlig ganske bra, da jeg var med ei venninne og generelt hadde en veldig fin kveld. P onsdag var dagen ogs helt OK, og jeg merket nok litt frustrasjon i kroppen i tillegg til at jeg var helt dd etter trening. Plutselig midt i treningskta merka jeg ogs en ubeskrivelig flelse som gjorde litt vondt. I gr vknet jeg like dd som kvelden fr, og selv om det kom seg utover dagen p grunn av distraksjoner, slo det meg i ansiktet da kvelden kom og jeg lenger ikke hadde noe gjre. Plutselig este det seg oppover i kroppen min som brennende lava og jeg flte for ta alt ut p Lars. Derfor ble det en del spamming p snap, fr jeg etterhvert kunne skype med han, f ut sinne, grte litt og endelig klare definere hva som hadde plaget meg denne uka. Nemlig om jeg er bra nok for de rundt meg.

Etter ha ftt ut litt flelser, ftt hre at jeg er bra nok og kommet til ro la jeg meg endelig til sove da klokken var blitt litt over halv to. I dag har jeg faktisk hatt en superfin dag med pskelunsj og sjokolade p jobb. Sola steker virkelig utenfor og jeg kunne kjenne svetten renne da jeg sykla hjemover. N m jeg nesten ta min ndvendige powernap, ettersom hodet mitt dunker etter en litt br oppvkning i morges, og etterp skal jeg ha treningstime p Fresh! Yesyes, dere - det er ferie!!! h, s ubeskrivelig deilig :-D Hper alle fr en super pske!

Tenker du ofte p om du er bra nok?

FLG MEG:  ⇒Facebook HER!  //  ⇒Instagram HER!

Verdens fineste bar & restaurant!

Jeg m rett og slett bare tipse dere om en fantastisk bar & restaurant jeg og Lars var innom i Riga. Vet det blir mye snakk om det n, men jeg lover dere at dette er siste innlegg, hehe :-D Mandag kveld l jeg i senga p hotellet og lette etter steder jeg og Lars kunne spise. Det er jo et hav av muligheter i Riga og nr man gr rundt i gamlebyen kommer man over barer og restauranter overalt. Da jeg kikket p google kom jeg derimot over en spesiell, nemlig en bar & restaurant som var i 50-tallsstil! Herregud, jeg elsker slik old-style, s jeg ble selvflgelig supergira og gledet meg allerede til dra dit dagen etterp.

S, p tirsdag, etter ha gtt litt rundt i gamlebyen, tittet rundt i noen butikker og kjpt noen smting, kom vi plutselig over MoonShine, som naturligvis er navnet p dette fantastiske stedet! Bare jeg tok en liten titt inn gjennom vinduet ble jeg helt forelsket. Men ettersom jeg liker spare p de gode tingene, gikk vi innom en skobutikk rett ved siden av frst (en skobutikk vi var i sikkert en halvtime eller mer, men som jeg faktisk gikk tomhendt ut fra). Etter dette dro jeg gledelig inn i 50-tallet, med Elvis like ved drpningen i dukkeform, i en bil p veggen og som bilde p herretoalettet (Marilyn for damenes).

Vi ble tatt veldig godt i mot da vi kom inn av ei som ogs var kledd i 50-tallsklr, og ettersom det var veldig f der p ettermiddagen kunne vi velge nesten fritt hvor vi skulle sitte. Man kunne til og med sitte inni en bil, men vi satte oss i en av de bl/hvite sofaene. Stedet er ganske lite og har ikke verdens strste utvalg av mat, selv om det er variert. De hadde en del "starters", ulike burgere, noen supper, litt pasta med fisk/kylling og litt utvalg av ulike kjttretter. De hadde derimot veldig mye utvalg av drinker (i tillegg til bilder av drinkene), for ikke nevne de herlige milkshakene, mmh!

Vi var der bde p tirsdag og onsdag, ettersom jeg elsket denne koselige, lille restauranten med ikke bare 50-tallsstil, men ogs 50-tallsmusikk! P tirsdag spiste vi burgere, og de var absolutt godkjent - veldig gode. Jeg prvde meg ogs p en drink kalt "frozen bikini" og den var ogs veldig god :-D P onsdag prvde vi milkshakene, og de var rett og slett delicious, men ogs sykt mektige! I tillegg spiste vi lkringer og de var virkelig helt fantastiske. Til slutt tok jeg en kyllingfilet med ostesaus og en slags potetmos (veldig god, men ikke superimponerende), og en drink som jeg faktisk mtte tvinge litt i meg fordi den var litt bitter. Vi var her kun om ettermiddagen, s jeg aner ikke hvordan stemningen er der om kvelden og natta, men ettersom de holder oppe til fem om morgenen tror jeg de er ganske populre, hehe :-D

Er dette en bar & restaurant du vil beske?

FLG MEG:  ⇒Facebook HER!  //  ⇒Instagram HER!

#riga #moonshine #bar #restaurant #latvia #food #mat #drink #oldstyle #vintage #retro

JEG KLARTE DET!

Heihei alle sammen, og god mandag! Ok, n er jeg faktisk ganske glad, noe som er en stor kontrast fra forrige mandag da jeg surmulte hele dagen og til og med droppet trening fordi energinivet bde fysisk og psykisk var helt p bunn. I dag skinner nemlig sola og det er s flott og lyst ute - ynene mine begynte til og med renne p grunn av sterkt lys (HUSK: solbriller!). Mandager er alltid litt tunge, og etter en slitsom dag p jobb hadde jeg litt lyst til falle sammen noen ganger, men i dag klarte jeg overvinne de negative tankene, og komme meg gjennom dagen med mitt gode humr i behold! Det er virkelig en fantastisk flelse, og n som jeg er hjemme kan jeg puste ut og senke skuldrene.

Jeg er nemlig ikke s fornyd med utdanningsveien jeg har valgt, men jeg fullfrer alltid det jeg starter p, spesielt nr det ikke er lange tiden igjen. (Om du lurer er jeg lrling i barne- og ungdomsarbeiderfaget og har et halvt r igjen). De fleste dager er derfor ganske tunge p grunn av drlig motivasjon - spesielt n som det har vrt vinter og mrkt 24/7. Heldigvis har jeg utrolig koselige arbeidskollegaer og en ganske sterk psyke som fr meg igjennom dagene. Dette hres kanskje litt overdrevent ut, noe det muligens er, for jeg er jo for det meste glad hele tiden, men enkelte dager er tyngre enn andre.
Men, i dag klarte jeg alts holde hodet over vannet, og komme meg gjennom dagen uten f vann i lungene.

Hvordan har deres mandag vrt til n?

FLG MEG:  ⇒Facebook HER!  //  ⇒Instagram HER!