VILDE UNNLI

SMINKE ER EN SYND(!?)

  • 22.09.2017, 18:00


Hvem skulle tro at jeg kunne bli fornøyd av sminkeløse bilder? Altså, jeg har ikke noe i mot meg selv uten sminke som regel, men jeg foretrekker åpenbart å bruke sminke ettersom det på en måte har blitt en del av meg og er noe jeg uttrykker meg gjennom. Men herlighet dere, location'en på disse bildene er bare perfekt, de nyyydelige høstfargene lyser opp genseren og håret mitt - synes jeg. Altså, greit å ikke skryte for mye av seg selv, men litt fornøyd må man få lov til å være innimellom - ellers blir det veldig vanskelig å leve i sin egen kropp og sitt eget sinn. Jeg ble hvertfall innmari fornøyd med disse bildene!!!

Men dere; selvom disse sminkeløse bildene ble utrolig fine ligger fortsatt sminke til hjertet mitt, og jeg er faktisk glad for at jeg føler meg bedre med sminke enn uten, selv om det kanskje ikke høres riktig ut i deres hode. Jeg føler at det er så mange der ute som hakker ned på andres sminke, generelt sminke eller at det nesten er en synd å bruke det for å sette det på spissen. Altså, en ting er om man tvinger seg selv hver dag til å bruke sminke fordi man føler seg tvunget til det fordi samfunnet setter så høye standarder - det er bare trist. Derimot er det oss andre som faktisk trives med sminke, det gjør oss ikke noe å putte ting i fjeset for å dolle oss litt opp, fordi det gjør oss glad! Herregud da, hva er galt med sminke liksom? Men, hallo, det er da ikke noe galt med naturlighet heller? Gjør hva enn som gjør deg glad. Ikke føl deg presset til å bruke sminke, men for all del; ha det gøy med sminke og utforsk!

Tror jeg nesten må ta flere turer med kameraet ut i nydelig natur med disse vakre høstfargene. Jeg er virkelig superglad i høst; hvertfall starten hvor det ikke er alt for kaldt, men ikke for varmt - da kan jeg endelig bruke alle jakkene jeg er så innmari glad i, haha :-D

Disse bildene ble tatt på hytteturen i helgen, og det var Katrines idé at jeg skulle sette meg her slik at Lars kunne ta noen bilder. Tanken slo meg også, men ettersom det var vått på bakken og bæsj over alt fra dyrene, var jeg litt skeptisk, men nå angrer jeg ikke for at Katrine fikk meg til å sette meg ned her for å ta noen bilder. Lysinnstillingene satt også virkelig som et skudd, noe jeg føler jeg begynner å få litt teken på nå!

Bruker du sminke fordi du føler deg presset, eller fordi du liker det?

FØLG MEG:  ⇒Facebook HER!  //  ⇒Instagram HER!

Jeg ble mobbet hele barneskolen...

  • 30.08.2017, 20:01


Nå tenkte jeg å dele en ganske personlig historie med dere, ikke for oppmerksomhet eller sympati, men for å dele min historie, fortelle hva mobbing gjorde med meg og kanskje gi et håp til de som står i noe lignende. Dette er ganske tøft å dele, så jeg håper dere respekterer det.

I barnehagen var jeg alltid veldig blid, sjenert, omsorgsfull, snill (nesten dumsnill til tider) og ydmyk. Jeg hadde en veldig bra tid, passet på alle og følte meg verdsatt av de andre barna, i tillegg til at jeg nesten ble sett på som en "ekstra barnehagetante" av de andre som jobbet der fordi jeg tok ansvar og tok i mot alle like godt. Jeg var kanskje litt større enn de andre barna, men det var ikke et problem der. Da jeg startet på barneskolen endret dette seg derimot ganske fort.

Jeg ble tidlig sett på som et lett offer fordi jeg ikke var like frampå som de andre, i tillegg til at jeg var litt større og sa i fra om nesten alt (noe jeg forstår i dag at kanskje kunne være litt irriterende, haha, men jeg ville jo bare passe på). Jeg hadde noen "venner" å være med i friminuttene, men merket vel innerst inne at det ikke var helt "ekte". Jeg var ofte den første som ble utestengt om det ikke var plass til meg i leken. Jeg husker egentlig veldig, veldig lite fra barneskolen, men de minnene som sitter igjen er for det meste vonde.

Det var spesielt én som var "sjefen" over mobbingen, men flere hang seg på, med glede. Hvis han derimot var borte en dag var det ganske stille. Jeg husker at da jeg kom gående latet folk som at det var jordskjelv fordi jeg var så "tung og stor", de kalte meg blant annet mount everest, feit, kjempe, rullet med øynene da de så meg og lo av meg. Jeg hatet å komme inn i skolegården, for jeg visste at jeg kom til å få høre ett eller annet dritt i løpet av dagen. I 7.klasse gråt jeg nesten hver dag da jeg kom hjem fra skolen fordi jeg følte meg på feit og stygg. Jeg sa ifra flere ganger i uka til lærerne om ting som hadde skjedd, men lærere gjorde det samme gang etter gang etter gang; snakket med elevene. Ikke vet jeg om de noen gang ga beskjed til hjemmet eller FAKTISK tok tak i det. Jeg hadde heldigvis støttende familie som ba meg drite i det og viste meg omsorg og kjærlighet, noe som gjorde at jeg kunne være meg selv 100% hjemme. Det reddet meg heldigvis veldig mye og jeg er utrolig glad for den støtten jeg fikk fra familien og mine få, gode venninner.

Det var for det meste de voksne som likte meg på skolen ettersom jeg alltid var stille, pliktoppfyllende og ikke gjorde noe galt. Det var selvfølgelig hendelser der jeg også var frekk i kjeften på grunn av aggresjonen min over å ha blitt utestengt, og jeg kunne også si ting tilbake enkelte ganger, men som regel stod jeg bare i det. Jeg hadde oftest lyst til å gjemme meg, gråte eller vise min frustrasjon til mobberne, men jeg kunne ikke vise dem hvordan jeg følte det. Mange vil nok se tilbake på meg som en stille, innadvendt og kanskje en sur/trist person på den tiden, men de aner ikke hvor lyst jeg hadde til å være meg selv, slippe meg løs og smile og le i fellesskap - men jeg turte ikke. Mobberne stoppet meg, men på ungdomsskolen visste jeg at jeg kunne få en delvis ny start.

Jeg bestemte meg for å prøve en ny metode mot mobberne; overse dem helt. Late som de var luft. Det tok søren meg ikke lange stunden før de så og si ga seg helt, for plutselig var det ikke noe spennende å mobbe meg lenger. Jeg fikk litt kommentarer her og der, ble ikke inkludert i den "kule gjengen", men så lenge jeg slapp å grue meg til skolen var det greit. Gjennom de 3 årene på ungdomsskolen fikk jeg meg min egen lille gjeng, og vi ble sikkert sett på som "outsiderne", men det gjorde meg overhodet ingenting, for jeg hadde det så bra i den lille gjengen at det brydde meg svært lite etterhvert. Dessverre gikk jeg ikke i klasse med mine bestevenninner på den tiden, så jeg var fortsatt ganske sjenert, men jeg blomstret gradvis oppover og turte blant annet å opptre med sang ved flere anledninger, og på grunn av de positive tilbakemeldingene jeg fikk, gjorde dette meg gradvis mer selvsikker.

Sommeren til første året på videregående opprettet jeg denne bloggen, og med helt ny klasse og skole åpnet mulighetene seg for meg til en helt ny start. Dette vokste jeg også enormt på, og gjennom 2.året på videregående og de to årene mine som lærling har jeg vokst ekstremt mye, fått masse nye venner og bekjentskaper, blitt en helt ny person, fått et godt selvbilde, lært meg å kjenne meg selv og har det egentlig veldig bra. Mobbingen har jeg lagt bak meg for lenge siden, men den gjorde meg helt klart mer rusta og det å se hvor langt jeg har kommet fra den tiden er virkelig en motivasjons-boost. Jeg endret aldri meg selv, selv om jeg kanskje skjulte deler av meg selv hos de jeg var utrygge på. Jeg stod i det, gikk igjennom en veldig tøff periode, men ser nå hvor langt jeg har kommet og hvor mye jeg har vokst og lært av det. Jeg har det faktisk bra med meg selv. Hvis noen har et problem med det, synes jeg faktisk ganske synd på dem, for da må de gå i seg selv og jobbe med å finne sin egen selvsikkerhet. Ikke dytt andre ned for å føle deg selv bedre, det leder ikke til noe godt! Du må finne noe annet som kan få deg til å blomstre; vis kjærlighet og respekt, vær deg selv og ta vare på de som bryr seg om deg.

Tusen takk til alle venninner som hjalp meg gjennom barneskolen, dere vet hvem dere er

FØLG MEG:  ⇒Facebook HER!  //  ⇒Instagram HER!

Trodde aldri jeg skulle falle for deg

  • 15.05.2017, 19:42


Er det ikke rart? Dette med tilfeldigheter og korte øyeblikk som kan forandre deg eller en ting plutselig eller langsomt? I dag er det 2 år siden jeg møtte Lars for første gang (i tillegg til mange andre herlige folk)! Dette er en tid som plutselig endret ganske mye for meg med tanke på mange nye mennesker jeg ble kjent med som nå er gode venner av meg og at jeg kom inn i et nytt miljø. Uansett, 15.mai 2015 hadde jeg og noen venninner jeg gikk i klasse med blitt invitert av ei annen klassevenninne til fest, noe som overhodet ikke er uvanlig for meg i dag, men som før var ganske annerledes ettersom jeg som regel kun var med fire av mine beste venninner hver helg på den tida. Jeg hadde vel så og si ingen guttevenner og var ihvertfall ikke i nærheten av å holde på med noen. Tidligere det året hadde hun vi ble invitert av nevnt at det var to gutter hun gjerne ville jeg skulle møte; begge også invitert til festen. Haha, dere kan tro 17-årlige, uskyldige meg var spent! Det et nesten litt morsomt å se tilbake på med tanke på at jeg ikke hadde noe erfaring med gutter. Bare meg som brukte så lang tid?

Da jeg og ei venninne kom til festen var allerede en av disse to guttene jeg skulle møte der. Sjenerte meg turte faktisk ikke hilse engang, altså, haha, så patetisk og flaut! Så vi bare satte oss ned og pratet med de vi kjente. Senere kom det litt flere folk som jeg ikke hadde møtt før og etterhvert fikk jeg også hilst på alle sammen. Sikkert en time etter avtalt tid og helt til slutt dukker plutselig Lars opp. Jeg står inne mens han kommer sprettende opp trappa til verandaen, og like etterpå går jeg ut for å hilse på. Førsteinntrykket mitt var at han var innmari rastløs, likte å ta mye plass og prøvde å være ganske flørtete så straks det kom noen nye jenter han kunne snakke med. Altså, så feil kan man altså ta. Hele kvelden var han ganske så innpåsliten og selv om jeg skjønte at han var veldig snill trodde jeg ikke at dette var en person man kunne stole på i lengden. Jeg må bare nevne at jeg i ettertid heller vil beskrive Lars som lat og en som foretrekker å ikke ta så mye plass, altså helt motsatt av det jeg trodde! Flørtingen er derimot noe annet, for det er han nok fortsatt glad i selv om han ikke gjør det med andre (heldigvis, med tanke på at han er sammen med meg og at han ikke var den flinkeste til å flørte, haha!).

Etterhvert som kvelden gikk hadde jeg inntrykket av at Lars var slitsom og ganske så rastløs, mens han andre var roligere og nærmere min type. Allerede helga etter møttes han jeg trodde var nærmere min type og jeg, og vi fant vel fort ut at vi passer bedre som venner (noe vi er i dag). Dermed begynte venninna mi som hadde introdusert meg for disse guttene å overtale meg om å møte Lars, noe jeg i utgangspunktet ikke var så gira på. Med litt overtaling fikk vi til et møte helga etter det igjen og etter det møtet skjønte jeg vel at dette kunne være litt mer interessant, ettersom Lars virka ganske interessert. Jeg skal helt ærlig innrømme at jeg på dette tidspunktet var veldig sjarmert over at noen likte meg, men på tross av det var ikke Lars akkurat drømmetypen. Jeg brukte laaang tid på å faktisk falle for han, og selv om vi møttes mye hele sommeren tok det plutselig slutt i august da han flyttet til Gjøvik for å studere. En måned senere tok jeg opp kontakten igjen og på halloween 2015 hadde vi vårt første kyss (oouh, haha!), og der startet plutselig det hele. Jeg var fortsatt ekstremt usikker på om jeg ville være sammen med han, men vi bestemte oss for å hoppe ut i det. To måneder senere slo vi opp og to måneder etter det igjen ble vi sammen igjen. Så nå har vi altså kjent hverandre i to år og vært sammen i ett år og to måneder. Jeg trodde virkelig ikke at jeg kom til falle for han, men plutselig snudde det visst helt rundt, og nå kan jeg vel si, klisjé som jeg er, at jeg er ganske så forelska, haha! Nå har jeg nettopp lest hele denne teksten for Lars, og begge ler like godt, fordi, altså, hvem skulle trodd at jeg og Lars skulle bli sammen, og hvor feil kan egentlig et førsteinntrykk være?

FØLG MEG:  ⇒Facebook HER!  //  ⇒Instagram HER!

HELT UTEN SMINKE

  • 07.05.2017, 16:02


I dag deler jeg bilder med dere som jeg vanligvis ikke deler; meg uten sminke. Jeg vil ikke si at dette er noe jeg er flau over, overhodet ikke. Jeg, som alle andre har et ansikt både med og uten sminke. Sminke for min del er ikke en måte å skjule den jeg er på, det er tvert i mot en måte å vise hvem jeg er på. Jeg kan innrømme at jeg ikke synes jeg er direkte pen uten sminke; søt og naturlig er nok en bedre måte å beskrive det på. Derimot med sminke kan jeg føle meg vakker og, og... meg selv. Jeg ønsker faktisk ikke å høre at jeg er penere uten å sminke, jeg vil tvert i mot være penere med sminke - er det bare meg? Det er kanskje rart å si, men sminken har faktisk blitt en del av meg, og jeg skjønner ikke hvorfor det skal være et problem. Jeg går gjerne en dag uten sminke, men jeg foretrekker å gå med rett og slett fordi jeg kan og fordi jeg vil. Jeg føler ofte at jeg kan bli stempla som litt "dollete" fordi jeg bruker sminke, og det er et stempel jeg virkelig hater. Altså, hvorfor kan ikke vi mennesker gjøre som vi vil uten å bli stempla? Jeg liker å sminke meg, jeg liker å kunne føle meg pen og bruke sminke til å fremheve mine gode ansiktstrekk - det gjør meg vel ikke til et dårligere menneske av den grunn?

Jeg har nå brukt rundt tre timer på å tenke over hvordan jeg faktisk opptrer som person, hvordan andre ser meg og hvem jeg egentlig vil være her i verden. Noe fasit har jeg ennå ikke kommet til, men kanskje det er greia? Kanskje man egentlig bare skal gå med vinden, leve akkurat her og nå, være den man vil være og håpe på det beste? Ikke vet jeg, men akkurat nå ønsker jeg å fortelle meg selv det. Jeg har hatt en fantastisk helg med venner, og jeg ønsker ikke å bruke hele søndagen min på å overtenke. Så uansett hvor vanskelig det er å stoppe, skal jeg finne på noe annet å distrahere meg med og første stopp på veien er blogging. Det å bare skrive litt om hva man føler og tenker, selv om man ikke vet hva man tenker, er veldig befriende. For i dag har nettopp vært en sånn dag. En dag hvor jeg tenker og tenker, men jeg aner ikke på hva. Jeg vet allikevel at det ikke er en god følelse, og jeg er ganske sikker på at grunnen til at dette skjer er fordi jeg har en fridag hvor jeg ikke har noen planer. Det er så uvanlig for meg at jeg får helt noia når jeg plutselig sitter alene og ikke har noen planer. Jeg er et menneske som liker å finne på ting nesten hele tiden, sånn er det bare.

Når jeg plutselig har litt tid til å sitte alene å tenke over ting går hjernen min helt bananas, og begynner å tenke over ting som "hvordan ser folk på meg?", "er jeg bra nok?", "er jeg irriterende?", "hva gjør jeg egentlig her i livet?". Men hallo, hva er vitsen med å tenke over ting som dette? Jeg er faktisk ganske lykkelig her i livet hvis jeg tenker meg godt om, og at disse spørsmålene skal ødelegge alt det, er patetisk. Jeg har mange fantastiske folk rundt meg som jeg er glad i, og jeg håper virkelig det går begge veier, jeg er 100% frisk og har så mye små og store ting å sette pris på her i livet. Så hvorfor gjør jeg det ikke???

Akkurat nå skriver jeg dette innlegget for å klarne mine egne tanker, og allerede etter 10 minutter med skriving har det hjulpet. Jeg liker å holde meg distrahert med ting slik at disse tankene ikke fyller opp hjernen min. Jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste. I dag blir ihvertfall en sminkefri dag, hvor jeg skal slappe av hjemme, rydde litt, kanskje gå en tur og nyte livet for den jeg er selv om jeg kanskje ikke alltid er den personen alle andre vil jeg skal være.

FØLG MEG:  ⇒Facebook HER!  //  ⇒Instagram HER!

Er jeg bra nok?

  • 07.04.2017, 16:00


Endelig. Endelig klarte jeg å definere hva som har plaget meg hele uka. Helt siden mandag har jeg hatt en vond følelse i kroppen som jeg ikke helt har klart å definere. I går fikk jeg et lite breakdown og fant plutselig ut hva som hadde plaget meg. Tanken på om jeg "var bra nok". Var bra nok for vennene mine, for kjæresten, for arbeidskollegaene mine. Altså, sånt er aldri godt å vite, og selv om du innerst inne kanskje vet at de muligens digger deg, er det noe som får deg til å tvile. Det er en innmari vond følelse og selvom ingen av disse menneskene har gitt meg noe grunn til å tro at jeg ikke er bra nok har jeg hatt en irriterende følelse av det hele uka.

Det hele begynte på mandag da jeg var i skikkelig dårlig humør uten at jeg ante hvorfor. Heldigvis ble det litt bedre etter årets første joggetur ute, men allikevel fulgte den vonde følelsen meg resten av kvelden. På tirsdag følte jeg meg egentlig ganske bra, da jeg var med ei venninne og generelt hadde en veldig fin kveld. På onsdag var dagen også helt OK, og jeg merket nok litt frustrasjon i kroppen i tillegg til at jeg var helt død etter trening. Plutselig midt i treningsøkta merka jeg også en ubeskrivelig følelse som gjorde litt vondt. I går våknet jeg like død som kvelden før, og selv om det kom seg utover dagen på grunn av distraksjoner, slo det meg i ansiktet da kvelden kom og jeg lenger ikke hadde noe å gjøre. Plutselig este det seg oppover i kroppen min som brennende lava og jeg følte for å ta alt ut på Lars. Derfor ble det en del spamming på snap, før jeg etterhvert kunne skype med han, få ut sinne, gråte litt og endelig klare å definere hva som hadde plaget meg denne uka. Nemlig om jeg er bra nok for de rundt meg.

Etter å ha fått ut litt følelser, fått høre at jeg er bra nok og kommet til ro la jeg meg endelig til å sove da klokken var blitt litt over halv to. I dag har jeg faktisk hatt en superfin dag med påskelunsj og sjokolade på jobb. Sola steker virkelig utenfor og jeg kunne kjenne svetten renne da jeg sykla hjemover. Nå må jeg nesten ta min nødvendige powernap, ettersom hodet mitt dunker etter en litt brå oppvåkning i morges, og etterpå skal jeg ha treningstime på Fresh! Yesyes, dere - det er ferie!!! Åh, så ubeskrivelig deilig :-D Håper alle får en super påske!

Tenker du ofte på om du er bra nok?

FØLG MEG:  ⇒Facebook HER!  //  ⇒Instagram HER!

Verdens fineste bar & restaurant!

  • 04.03.2017, 13:00


Jeg må rett og slett bare tipse dere om en fantastisk bar & restaurant jeg og Lars var innom i Riga. Vet det blir mye snakk om det nå, men jeg lover dere at dette er siste innlegg, hehe :-D Mandag kveld lå jeg i senga på hotellet og lette etter steder jeg og Lars kunne spise. Det er jo et hav av muligheter i Riga og når man går rundt i gamlebyen kommer man over barer og restauranter overalt. Da jeg kikket på google kom jeg derimot over en spesiell, nemlig en bar & restaurant som var i 50-tallsstil! Herregud, jeg elsker slik old-style, så jeg ble selvfølgelig supergira og gledet meg allerede til å dra dit dagen etterpå.

Så, på tirsdag, etter å ha gått litt rundt i gamlebyen, tittet rundt i noen butikker og kjøpt noen småting, kom vi plutselig over MoonShine, som naturligvis er navnet på dette fantastiske stedet! Bare jeg tok en liten titt inn gjennom vinduet ble jeg helt forelsket. Men ettersom jeg liker å spare på de gode tingene, gikk vi innom en skobutikk rett ved siden av først (en skobutikk vi var i sikkert en halvtime eller mer, men som jeg faktisk gikk tomhendt ut fra). Etter dette dro jeg gledelig inn i 50-tallet, med Elvis like ved døråpningen i dukkeform, i en bil på veggen og som bilde på herretoalettet (Marilyn for damenes).

Vi ble tatt veldig godt i mot da vi kom inn av ei som også var kledd i 50-tallsklær, og ettersom det var veldig få der på ettermiddagen kunne vi velge nesten fritt hvor vi skulle sitte. Man kunne til og med sitte inni en bil, men vi satte oss i en av de blå/hvite sofaene. Stedet er ganske lite og har ikke verdens største utvalg av mat, selv om det er variert. De hadde en del "starters", ulike burgere, noen supper, litt pasta med fisk/kylling og litt utvalg av ulike kjøttretter. De hadde derimot veldig mye utvalg av drinker (i tillegg til bilder av drinkene), for å ikke nevne de herlige milkshakene, mmh!

Vi var der både på tirsdag og onsdag, ettersom jeg elsket denne koselige, lille restauranten med ikke bare 50-tallsstil, men også 50-tallsmusikk! På tirsdag spiste vi burgere, og de var absolutt godkjent - veldig gode. Jeg prøvde meg også på en drink kalt "frozen bikini" og den var også veldig god :-D På onsdag prøvde vi milkshakene, og de var rett og slett delicious, men også sykt mektige! I tillegg spiste vi løkringer og de var virkelig helt fantastiske. Til slutt tok jeg en kyllingfilet med ostesaus og en slags potetmos (veldig god, men ikke superimponerende), og en drink som jeg faktisk måtte tvinge litt i meg fordi den var litt bitter. Vi var her kun om ettermiddagen, så jeg aner ikke hvordan stemningen er der om kvelden og natta, men ettersom de holder oppe til fem om morgenen tror jeg de er ganske populære, hehe :-D

Er dette en bar & restaurant du vil besøke?

FØLG MEG:  ⇒Facebook HER!  //  ⇒Instagram HER!

#riga #moonshine #bar #restaurant #latvia #food #mat #drink #oldstyle #vintage #retro

JEG KLARTE DET!

  • 13.02.2017, 16:11


Heihei alle sammen, og god mandag! Ok, nå er jeg faktisk ganske glad, noe som er en stor kontrast fra forrige mandag da jeg surmulte hele dagen og til og med droppet trening fordi energinivået både fysisk og psykisk var helt på bunn. I dag skinner nemlig sola og det er så flott og lyst ute - øynene mine begynte til og med å renne på grunn av sterkt lys (HUSK: solbriller!). Mandager er alltid litt tunge, og etter en slitsom dag på jobb hadde jeg litt lyst til å falle sammen noen ganger, men i dag klarte jeg å overvinne de negative tankene, og komme meg gjennom dagen med mitt gode humør i behold! Det er virkelig en fantastisk følelse, og nå som jeg er hjemme kan jeg puste ut og senke skuldrene.

Jeg er nemlig ikke så fornøyd med utdanningsveien jeg har valgt, men jeg fullfører alltid det jeg starter på, spesielt når det ikke er lange tiden igjen. (Om du lurer er jeg lærling i barne- og ungdomsarbeiderfaget og har et halvt år igjen). De fleste dager er derfor ganske tunge på grunn av dårlig motivasjon - spesielt nå som det har vært vinter og mørkt 24/7. Heldigvis har jeg utrolig koselige arbeidskollegaer og en ganske sterk psyke som får meg igjennom dagene. Dette høres kanskje litt overdrevent ut, noe det muligens er, for jeg er jo for det meste glad hele tiden, men enkelte dager er tyngre enn andre.
Men, i dag klarte jeg altså å holde hodet over vannet, og komme meg gjennom dagen uten å få vann i lungene.

Hvordan har deres mandag vært til nå?

FØLG MEG:  ⇒Facebook HER!  //  ⇒Instagram HER!

Vilde

Mitt navn er Vilde, og jeg er ei jente på 20år. Jeg går for øyeblikket på skole og er gruppetreningsinstruktør på Fresh Fitness. Dette er en moteblogg, med innspill av hverdagslivet, trening, skjønnhet og litt annet :-) Kontakt: f4shi0n.blogg@yahoo.no

Search

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits