4.MAI 2018: DAGEN MAMMA DØDE

Dette er et veldig personlig innlegg for meg. Beklager at det blir litt langt, men det er mye å fortelle. Det tar masse energi og tårer å skrive dette innlegget, men jeg føler også at jeg trenger det. Jeg føler at det blir lettende å dele. I tillegg ønsker jeg at andre der ute som sliter med noe lignende kan slippe å føle seg alene – for det gjør man ofte i en sånn situasjon. Spesielt ettersom dette er noe få snakker om, og det forstår jeg veldig godt. Jeg snakket så og si ikke med noen om dette. Det var enklere å bare la være…. Selv om det ikke er den syke mammaen jeg så det siste året jeg kommer til å huske, blir det mye fokus på det i dette innlegget.

Jeg må få understreke med en gang at det går overraskende bra med meg. Jeg lever livet videre fordi jeg vet det er det mamma vil. Jeg har en fantastisk vennegjeng og en kjempefin familie rundt meg og ja, det går stort sett veldig bra med meg.

Forhistorie.
For ca. ett år siden fikk vi vite at mamma hadde kreft med spredning. Legene visste ikke hvor lenge hun hadde igjen. Jeg ønsker ikke å gå så mye inn på det, men det var hvertfall ikke mulig å bli kvitt. Det kom dessverre ikke som noe stort sjokk, ettersom vi hadde hatt mistankte i flere år. Mamma har alltid hatt legeskrekk, så uansett hva vi sa måtte hun bestemme selv når hun var klar. Mamma lå på sykehuset, var hjemme, på sykehuset, lå på helsehuset i flere måneder og kom hjem igjen 23.desember 2017. Da lå hun i en sykeseng i stua. Vi hadde hjemmesykepleierne (som forresten var helt fantastiske!!!♥) på besøk 4-5 ganger om dagen. Mamma var altså veldig syk, men vi beholdt håpet til siste stund. Hverdagen min gikk så og si som vanlig, men det var veldig slitsomt å se mamma ha det så vondt. Mamma var alltid veldig aktiv, trente så og si hver dag, elsket å høre på musikk og feste, men det siste året så vi veldig lite til det…

4.mai 2018.
Det er fredag. Jeg og klassen skal på klassetur til Oslo. Vi skal på nasjonalmuseet og forsvarsmuseet. Natten hadde egentlig vært ganske ille. Et par dager før hadde mamma blitt lagt inn på sykehuset igjen etter litt over fire måneder hjemme. Pappa hadde sovet over på sykehuset natt til torsdag og sa han ønsket å gjøre det samme natt til fredag. Selv om vi ennå ikke hadde fått noe beskjed om at det gikk mot slutten, hadde jeg en dårlig følelse inni meg. Allikevel hadde jeg fortsatt håp, og jeg trodde faktisk ikke noe ville skje… hvertfall ikke så fort. Rett før jeg la meg begynte jeg å gråte. Masse. Jeg så for meg at pappa skulle ringe mens jeg var på klassetur og fortelle meg at mamma var død. Jeg ringte Lars som fikk roet meg ned. Jeg svettet hele natten, og akkurat klokka tre våkner jeg av at pyntelysene over sengen min faller ned med et stort brak. Jeg fikk sove resten av natten, men ikke godt.

Da jeg våknet på fredag hadde jeg fortsatt en ekkel følelse, men jeg tenkte at jeg bare hadde en dårlig dag. Jeg klarte å holde meg i godt humør som alltid, og akkurat klokka ti fikk jeg og klassen slippe inn på nasjonalmuseet. Da vi hadde vært der inne en time og var kommet til skrik-maleriet tar jeg opp mobilen. Et ubesvart anrop fra pappa og en melding om at jeg må ringe han så fort jeg kan. Pulsen stiger med en gang og jeg skjønner hva som skjer. Ei venninne snakker til meg, men jeg forsvinner helt. Går med korte og raske skritt bort til læreren min som kjenner til situasjonen og sier at jeg må gå med en gang. Veien ut av nasjonalmuseet virker lang. Som uendelige korridorer. Trappene klarer jeg så vidt å komme meg ned av, men i panikk går bare beina mine uten at jeg vet helt hvordan. Da jeg kommer ut ringer jeg pappa. Han forteller meg at det går mot slutten. Jeg får lyst til å kaste mobilen i bakken. Gråte. Rope. Banne. Jeg sier til pappa at livet er jævlig urettferdig og at jeg skal ta første toget fra Nationaltheateret til Drammen.

Jeg tenker positivt og håper jeg rekker fram før det verste skjer. Jeg fokuserer på å ikke knekke sammen – ikke helt ennå. Da jeg kommer på toget møter jeg helt tilfeldig ei god venninne av meg. Dagen før har jeg snakket med henne om at mamma har blitt lagt inn på sykehuset igjen. Jeg knekker sammen og legger hodet på skulderen hennes. Jeg tar meg sammen etter kun noen sekunder for å ikke vekke alt for mye oppsikt på det fulle toget. Venninna mi skjønner hva som skjer, og selv om vi nesten ikke snakker hele togturen så føler jeg meg rolig med henne ved siden av meg.

Da vi kommer til Drammen går og løper jeg fort fra togstasjonen til sykehuset, løper opp de 6 etasjene med sikkert 200 i puls fordi jeg er så stressa. Jeg møter pappa med en gang jeg kommer ut døra. Han forteller meg situasjonen og sier at det kan ta timer eller dager før mamma dør. Det eneste vi vet er at hun ligger for døden. På balkongen utenfor møter jeg broren min, gir han en stor klem og gråter. Jeg gråter masse. Jeg føler meg trist, sint og frustrert. Etter en prat med legen går jeg inn til mamma alene. Jeg snakker med henne og forteller hva jeg føler. Selv om jeg ikke får noe respons er jeg sikker på at hun hører meg. Hun er så søt der hun ligger. Så sykt fin, og det at jeg ikke skal få snakke med henne mer knuser hjertet mitt.

Jeg håper virkelig på at det ikke tar alt for lang tid før hun dør så hun skal slippe å lide mer. Så vi slipper å vente alt for lenge. Jeg har sendt melding til alle vennene mine, rett og slett fordi det for meg var enklere å få sagt det med en gang. Flere av dem visste ikke om mammas sykdom engang, ettersom jeg så og si ikke snakket om det med noen. Jeg sitter i korridoren. Pappa, tante og bestemor sitter inne hos mamma. Etter kort tid, kommer plutselig pappa ut til meg og sier: “Da var det over…”. Jeg blir med han inn til mamma. Ser at hun ikke puster. Jeg gråter. Selvfølgelig fordi jeg er trist, men faktisk også av lettelse. Endelig slipper hun å ligge i smerter. Endelig slipper jeg å ha angst for at noe skal skje med henne. Endelig får hun fred.

En liten stund senere kommer Lars til sykehuset. Jeg har egentlig ikke så mange ord. Jeg bare gråter, klemmer han og tenker på hvor jævlig urettferdig det er at jeg skal miste mammaen min. Rundt en time etterpå drar vi hjemover. Det er så rart. At mamma ikke skal være der lenger. At jeg ikke skal høre stemmen hennes mer, se henne mer eller skape flere minner med henne. Jeg skjønner det fortsatt ikke. Det er bare så sykt frusterende! Allikevel skjer det faktisk fine ting rundt det også. Familien får et bedre samhold. Jeg får virkelig kjenne på hvor gode venner jeg har som stiller opp og støtter meg.

Dagen etterpå kommer bestevenninna mi og kjæresten hennes på besøk. De, jeg og Lars tar en tur ut i skogen og jeg har det egentlig allerede mye bedre. Dagene fortsetter og jeg merker at mye av sorgprosessen allerede er gjort. Jeg har rett og slett sørget mens hun var syk, fordi jeg visste at mamma kunne dø når som helst. Allerede tre dager etterpå går jeg på skolen uten problemer. Selvfølgelig tenker jeg litt på det, men dagene går og det er nå snart 7 uker siden det skjedde.

Jeg har lest gjennom dette innlegget mange ganger nå, og på den ene siden har jeg hatt lyst til publisere det med en gang. På den andre siden har jeg ventet fordi det føles så mye mer ekte når man deler det med så mange. Nå må jeg bare gjøre det, og dere skal vite at jeg setter skikkelig stor pris på alle meldinger og all omtanke. Se så sykt nydelig mammaen min er!

Folk sier de ikke kan forestille seg hva jeg går igjennom – noe de heller ikke skal. Men jeg har det faktisk ganske fint. Selvfølgelig knekker jeg sammen innimellom, gråter og blir sur over hvorfor livet skal være sånn. Men det minner meg egentlig bare på hvor viktig det er å leve livet. At vi ikke har noen garanti. Vi må faktisk leve her og nå, og jeg skal faktisk fortsette å leve selv om mamma er borte. Jeg har nemlig livet mamma alltid ønsket seg, men aldri fikk. Jeg skal leve det for henne, med henne, huske de sykt godt minnene, huske hvor fantastisk hun var og hvor mye hun har inspirert meg. Hun støttet meg alltid, leste bloggen min og sa de rette tingene når noen hadde sagt noe negativt til meg. Fy faen så urettferdig, men min optimisme fortsetter å blomstre og jeg har ikke tenkt til å miste meg selv!

Hvis noen har opplevd eller opplever noe lignende eller bare ønsker å prate, er det bare å sende en mail til meg på [email protected] eller på instagrammen min @vildesinspiration

42 kommentarer

Siste innlegg