6.JULI 2018: DAGEN FARFAR DØDE

Det er kun 3 uker siden jeg publiserte innlegget “4.MAI 2018: DAGEN MAMMA DØDE“, og jeg trodde virkelig ikke at jeg skulle trenge å skrive et sånt innlegg til. Hvertfall ikke med så kort mellomrom. Selvfølgelig jeg heller ikke dele dette med dere, men igjen håper jeg dette kan hjelpe noen der ute. Kanskje man sliter eller har slitt med litt av det samme og håper at man kan kjenne seg igjen eller slippe å føle seg alene. For jeg vet hvertfall at jeg føler dette er veldig urettferdig, samtidig som jeg tror på at det var meningen å bli sånn – noe som er litt trøstende.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I dag er det ni og en halv uke siden mamma døde. Jeg er selvfølgelig fortsatt i en sorgprosess, selv om jeg prøver å tenke minimalt på det. Farfaren min som jeg alltid kalte for “falti” har sørget tungt over mammas bortgang, noe som egentlig var ganske overraskende. Farfaren min var aldri en av de som viste følelsene sine til andre mennesker, men etter at mamma døde åpnet han seg plutselig veldig opp og både gråt og viste i en større grad kjærlighet til de rundt seg. Det at han nå, for fire dager siden plutselig også skulle gå bort, er for meg helt sjokkerende. Jeg og falti har alltid hatt et spesielt bånd og det at jeg ikke fikk sagt farvel er ganske tungt.

6.JUNI 2018:
Klokka er halv tre på natta og jeg føler meg plutselig veldig trist. Jeg legger meg i senga, finner frem fargeblyanter og begynner å høre på noe jeg vil beskrive som “trist musikk”. Altså, dette er noe jeg aldri gjør, og uten at jeg kan beskrive hvorfor så følte jeg at dette var en veldig spesiell natt. Jeg begynte også å skrive ned tanker jeg hadde i hodet mitt for at jeg kanskje skulle føle meg litt bedre. Kort tid etter sovner jeg og våkner rundt elleve-tiden på formiddagen. Jeg føler meg fortsatt litt tom, men kommer meg ut av senga, opp i stua og spiser som vanlig frokost mens jeg ser på “The Bold Type”.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tiden bare går og jeg føler meg litt uggen uten å egentlig vite hvorfor. Ettersom jeg skulle ha fest dagen etterpå begynte jeg å blåse opp litt koppholdere osv. Klokka halv ett hører jeg plutselig det går i inngangsdøra i etasjen over. Jeg lurer fælt på hva dette er ettersom pappa vanligvis skulle vært på jobb, så jeg går litt stresset bort til trappa, kikker opp og ser at pappa har kommet hjem. “What, er du hjemme allerede???” sier jeg til pappa og får ganske raskt svar med at det ikke er noe hyggelig han har å fortelle. Jeg forsvinner fort ned igjen og skjønner at det må ha skjedd noe med farfar (falti) eller farmor (molti).

Jeg forsvinner egentlig litt i noen sekunder, mens jeg håper på at det aller verste ikke har skjedd. Pappa kommer ned trappa og sier rett ut: “Falti er død”. For å si det sånn, er dette så lite forventa at jeg får halvveis sjokk. Jeg knekker bare sammen og får en lang og god klem av pappa, som altså er sønnen til falti. Jeg skjønner bare ikke at det er mulig – akkurat 9 uker etter mamma, og vi har liksom ikke fått nok?

Falti hadde sovnet stille og rolig inn i sin egen seng cirka halv sju på morgenen. Han hadde lenge slitt med dårlig pust og sleit veldig med å gå mot slutten. Allikevel var ikke dette noe jeg hadde forventa i det hele tatt. Sist jeg så han var på 17.mai – en skikkelig koselig dag hvor han satt og kosa seg max, holdt på å le seg igjel og som han i etterkant sa at var den fineste 17.mai’en han noen gang hadde hatt. Han var bare så herlig, og jeg savner han allerede. Hvorfor skal det være sånn at jeg må oppleve to så vonde ting på kort tid? Enkelte dager bare føles så tunge og urettferdige…

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg så han nesten hver eneste dag som liten. Han og molti hentet meg og broren min i barnehagen og t.o.m. 4.klasse på barneskolen. Vi spiste middag sammen, lekte, lo og tok oppvasken sammen. Det gjør så vondt at jeg ikke skal få snakke med han igjen, ikke høre den hysteriske latteren hans og høre på de rare meningene han innimellom hadde – for å ikke snakke om ordbruken hans og den fantastiske totningsdialekta. Savnet vil alltid være der, men du har det heldigvis bedre nå♥ Hvis noen trenger å snakke om noe lignende de har opplevd er det bare å legge igjen en kommentar eller kontakte meg.

7 kommentarer

Siste innlegg