Hvordan har sommeren min EGENTLIG vært?

Det er den siste offisielle andre høstdagen, 2.september, og mange er tilbake på jobb og skole. “Hvordan har sommeren din vært?” er et spørsmål man sjeldent kan komme unna, og det er få som faktisk åpner hjertet sitt helt om hvordan sommeren egentlig har vært.

Kanskje har den vært helt fantastisk, kanskje har den vært rolig og avslappende, kanskje har den vært skikkelig dritt eller kanskje den har vært litt opp og ned? For min del er det nok sistnevnte. Jeg klarer aldri å se før i ettertid at jeg har hatt en vanskelig periode. Eller, jeg merker det kanskje litt underveis, men det er først i ettertid og når øynene åpnes fra dvale at jeg skjønner at jeg ikke har hatt det så bra. Skjønner dere hva jeg mener?

4.mai døde mamma (LES: 4.mai: Dagen mamma døde), jeg hadde fortsatt muntlig eksamen igjen på skolen og noe å fordrive dagene med. Det taklet jeg veldig bra og det gikk faktisk fint. Sommeren begynte og ja, jeg har gjort masse fint, på tross av at også min kjære bestefar døde ganske brått 6.juli (LES: 6.juli: Dagen farfar døde). Uansett, jeg har gått turer, vært med venner, på hytteturer og en tur i Gdansk, og alt det der har vært veldig fint. Allikevel har ikke jeg klart å være 100% med og jeg har slitt litt med meg selv.

Jeg har vært helt slått ut hele sommeren, noe jeg velger å tro er på grunn av varmen, noe som også har ført til mindre trening og mindre ordentlig mat. I tillegg er jeg et rutinemenneske, og uten rutiner blir jeg helt rar i hodet og kroppen. Samtidig har jeg hatt litt “småangst” for alt mulig rart og det har bare vært slitsomt og gjort at jeg ofte har fått vondt i magen. Jeg har også vært enda mer fjern enn vanlig og rett og slett behandla kroppen min dårligere enn før. Oppå alt dette har jeg selvfølgelig savna mamma fordi det helst var på sommeren vi gjorde ting sammen.

Mange dager har jeg vært inne og bare tenkt, tenkt og tenkt. Dette er virkelig ikke sunt for verken meg eller andre. Hvis man bare sitter og tenker forsvinner man helt inn i seg selv, og det er noe jeg føler jeg har gjort. Jeg har jo gjort ting også, men ofte har det blitt til at jeg bare har grodd fast i sofaen, lagt på meg, ikke giddet å blogge, sminke meg, trene, kle på meg noe fint eller gjøre noe av det som faktisk gjør meg glad her i livet.

Denne uka starta jeg opp igjen med et mer regelmessig og bedre kosthold, jeg har trent mer, blogga mer og jeg føler meg seriøst mye bedre. Jeg må fortsatt jobbe med å kunne leve her og nå og ikke vært så fjern, men jeg føler virkelig at jeg begynner å komme tilbake til vanlig og det er bare en så fantastisk følelse. Hodet forsvinner litt på villveier innimellom, men jeg håper at jeg kan få ordna litt opp før den tunge vinteren kommer slik at den blir litt lettere.

Poenget med dette innlegget var hvertfall å dele min opplevelse av sommeren og fortelle at man ikke alltid ha hatt en helt rå, megafin og strålende sommer, for det er visst ikke alltid sånn det fungerer. Nå håper jeg hvertfall på at jeg kan finne litt tilbake til den jeg var for litt siden, drite i hva andre mener om meg, ta vare på meg selv og gjøre både hodet og kroppen min glad.

6.JULI 2018: DAGEN FARFAR DØDE

Det er kun 3 uker siden jeg publiserte innlegget “4.MAI 2018: DAGEN MAMMA DØDE“, og jeg trodde virkelig ikke at jeg skulle trenge å skrive et sånt innlegg til. Hvertfall ikke med så kort mellomrom. Selvfølgelig jeg heller ikke dele dette med dere, men igjen håper jeg dette kan hjelpe noen der ute. Kanskje man sliter eller har slitt med litt av det samme og håper at man kan kjenne seg igjen eller slippe å føle seg alene. For jeg vet hvertfall at jeg føler dette er veldig urettferdig, samtidig som jeg tror på at det var meningen å bli sånn – noe som er litt trøstende.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I dag er det ni og en halv uke siden mamma døde. Jeg er selvfølgelig fortsatt i en sorgprosess, selv om jeg prøver å tenke minimalt på det. Farfaren min som jeg alltid kalte for “falti” har sørget tungt over mammas bortgang, noe som egentlig var ganske overraskende. Farfaren min var aldri en av de som viste følelsene sine til andre mennesker, men etter at mamma døde åpnet han seg plutselig veldig opp og både gråt og viste i en større grad kjærlighet til de rundt seg. Det at han nå, for fire dager siden plutselig også skulle gå bort, er for meg helt sjokkerende. Jeg og falti har alltid hatt et spesielt bånd og det at jeg ikke fikk sagt farvel er ganske tungt.

6.JUNI 2018:
Klokka er halv tre på natta og jeg føler meg plutselig veldig trist. Jeg legger meg i senga, finner frem fargeblyanter og begynner å høre på noe jeg vil beskrive som “trist musikk”. Altså, dette er noe jeg aldri gjør, og uten at jeg kan beskrive hvorfor så følte jeg at dette var en veldig spesiell natt. Jeg begynte også å skrive ned tanker jeg hadde i hodet mitt for at jeg kanskje skulle føle meg litt bedre. Kort tid etter sovner jeg og våkner rundt elleve-tiden på formiddagen. Jeg føler meg fortsatt litt tom, men kommer meg ut av senga, opp i stua og spiser som vanlig frokost mens jeg ser på “The Bold Type”.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tiden bare går og jeg føler meg litt uggen uten å egentlig vite hvorfor. Ettersom jeg skulle ha fest dagen etterpå begynte jeg å blåse opp litt koppholdere osv. Klokka halv ett hører jeg plutselig det går i inngangsdøra i etasjen over. Jeg lurer fælt på hva dette er ettersom pappa vanligvis skulle vært på jobb, så jeg går litt stresset bort til trappa, kikker opp og ser at pappa har kommet hjem. “What, er du hjemme allerede???” sier jeg til pappa og får ganske raskt svar med at det ikke er noe hyggelig han har å fortelle. Jeg forsvinner fort ned igjen og skjønner at det må ha skjedd noe med farfar (falti) eller farmor (molti).

Jeg forsvinner egentlig litt i noen sekunder, mens jeg håper på at det aller verste ikke har skjedd. Pappa kommer ned trappa og sier rett ut: “Falti er død”. For å si det sånn, er dette så lite forventa at jeg får halvveis sjokk. Jeg knekker bare sammen og får en lang og god klem av pappa, som altså er sønnen til falti. Jeg skjønner bare ikke at det er mulig – akkurat 9 uker etter mamma, og vi har liksom ikke fått nok?

Falti hadde sovnet stille og rolig inn i sin egen seng cirka halv sju på morgenen. Han hadde lenge slitt med dårlig pust og sleit veldig med å gå mot slutten. Allikevel var ikke dette noe jeg hadde forventa i det hele tatt. Sist jeg så han var på 17.mai – en skikkelig koselig dag hvor han satt og kosa seg max, holdt på å le seg igjel og som han i etterkant sa at var den fineste 17.mai’en han noen gang hadde hatt. Han var bare så herlig, og jeg savner han allerede. Hvorfor skal det være sånn at jeg må oppleve to så vonde ting på kort tid? Enkelte dager bare føles så tunge og urettferdige…

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg så han nesten hver eneste dag som liten. Han og molti hentet meg og broren min i barnehagen og t.o.m. 4.klasse på barneskolen. Vi spiste middag sammen, lekte, lo og tok oppvasken sammen. Det gjør så vondt at jeg ikke skal få snakke med han igjen, ikke høre den hysteriske latteren hans og høre på de rare meningene han innimellom hadde – for å ikke snakke om ordbruken hans og den fantastiske totningsdialekta. Savnet vil alltid være der, men du har det heldigvis bedre nå♥ Hvis noen trenger å snakke om noe lignende de har opplevd er det bare å legge igjen en kommentar eller kontakte meg.

4.MAI 2018: DAGEN MAMMA DØDE

Dette er et veldig personlig innlegg for meg. Beklager at det blir litt langt, men det er mye å fortelle. Det tar masse energi og tårer å skrive dette innlegget, men jeg føler også at jeg trenger det. Jeg føler at det blir lettende å dele. I tillegg ønsker jeg at andre der ute som sliter med noe lignende kan slippe å føle seg alene – for det gjør man ofte i en sånn situasjon. Spesielt ettersom dette er noe få snakker om, og det forstår jeg veldig godt. Jeg snakket så og si ikke med noen om dette. Det var enklere å bare la være…. Selv om det ikke er den syke mammaen jeg så det siste året jeg kommer til å huske, blir det mye fokus på det i dette innlegget.

Jeg må få understreke med en gang at det går overraskende bra med meg. Jeg lever livet videre fordi jeg vet det er det mamma vil. Jeg har en fantastisk vennegjeng og en kjempefin familie rundt meg og ja, det går stort sett veldig bra med meg.

Forhistorie.
For ca. ett år siden fikk vi vite at mamma hadde kreft med spredning. Legene visste ikke hvor lenge hun hadde igjen. Jeg ønsker ikke å gå så mye inn på det, men det var hvertfall ikke mulig å bli kvitt. Det kom dessverre ikke som noe stort sjokk, ettersom vi hadde hatt mistankte i flere år. Mamma har alltid hatt legeskrekk, så uansett hva vi sa måtte hun bestemme selv når hun var klar. Mamma lå på sykehuset, var hjemme, på sykehuset, lå på helsehuset i flere måneder og kom hjem igjen 23.desember 2017. Da lå hun i en sykeseng i stua. Vi hadde hjemmesykepleierne (som forresten var helt fantastiske!!!♥) på besøk 4-5 ganger om dagen. Mamma var altså veldig syk, men vi beholdt håpet til siste stund. Hverdagen min gikk så og si som vanlig, men det var veldig slitsomt å se mamma ha det så vondt. Mamma var alltid veldig aktiv, trente så og si hver dag, elsket å høre på musikk og feste, men det siste året så vi veldig lite til det…

4.mai 2018.
Det er fredag. Jeg og klassen skal på klassetur til Oslo. Vi skal på nasjonalmuseet og forsvarsmuseet. Natten hadde egentlig vært ganske ille. Et par dager før hadde mamma blitt lagt inn på sykehuset igjen etter litt over fire måneder hjemme. Pappa hadde sovet over på sykehuset natt til torsdag og sa han ønsket å gjøre det samme natt til fredag. Selv om vi ennå ikke hadde fått noe beskjed om at det gikk mot slutten, hadde jeg en dårlig følelse inni meg. Allikevel hadde jeg fortsatt håp, og jeg trodde faktisk ikke noe ville skje… hvertfall ikke så fort. Rett før jeg la meg begynte jeg å gråte. Masse. Jeg så for meg at pappa skulle ringe mens jeg var på klassetur og fortelle meg at mamma var død. Jeg ringte Lars som fikk roet meg ned. Jeg svettet hele natten, og akkurat klokka tre våkner jeg av at pyntelysene over sengen min faller ned med et stort brak. Jeg fikk sove resten av natten, men ikke godt.

Da jeg våknet på fredag hadde jeg fortsatt en ekkel følelse, men jeg tenkte at jeg bare hadde en dårlig dag. Jeg klarte å holde meg i godt humør som alltid, og akkurat klokka ti fikk jeg og klassen slippe inn på nasjonalmuseet. Da vi hadde vært der inne en time og var kommet til skrik-maleriet tar jeg opp mobilen. Et ubesvart anrop fra pappa og en melding om at jeg må ringe han så fort jeg kan. Pulsen stiger med en gang og jeg skjønner hva som skjer. Ei venninne snakker til meg, men jeg forsvinner helt. Går med korte og raske skritt bort til læreren min som kjenner til situasjonen og sier at jeg må gå med en gang. Veien ut av nasjonalmuseet virker lang. Som uendelige korridorer. Trappene klarer jeg så vidt å komme meg ned av, men i panikk går bare beina mine uten at jeg vet helt hvordan. Da jeg kommer ut ringer jeg pappa. Han forteller meg at det går mot slutten. Jeg får lyst til å kaste mobilen i bakken. Gråte. Rope. Banne. Jeg sier til pappa at livet er jævlig urettferdig og at jeg skal ta første toget fra Nationaltheateret til Drammen.

Jeg tenker positivt og håper jeg rekker fram før det verste skjer. Jeg fokuserer på å ikke knekke sammen – ikke helt ennå. Da jeg kommer på toget møter jeg helt tilfeldig ei god venninne av meg. Dagen før har jeg snakket med henne om at mamma har blitt lagt inn på sykehuset igjen. Jeg knekker sammen og legger hodet på skulderen hennes. Jeg tar meg sammen etter kun noen sekunder for å ikke vekke alt for mye oppsikt på det fulle toget. Venninna mi skjønner hva som skjer, og selv om vi nesten ikke snakker hele togturen så føler jeg meg rolig med henne ved siden av meg.

Da vi kommer til Drammen går og løper jeg fort fra togstasjonen til sykehuset, løper opp de 6 etasjene med sikkert 200 i puls fordi jeg er så stressa. Jeg møter pappa med en gang jeg kommer ut døra. Han forteller meg situasjonen og sier at det kan ta timer eller dager før mamma dør. Det eneste vi vet er at hun ligger for døden. På balkongen utenfor møter jeg broren min, gir han en stor klem og gråter. Jeg gråter masse. Jeg føler meg trist, sint og frustrert. Etter en prat med legen går jeg inn til mamma alene. Jeg snakker med henne og forteller hva jeg føler. Selv om jeg ikke får noe respons er jeg sikker på at hun hører meg. Hun er så søt der hun ligger. Så sykt fin, og det at jeg ikke skal få snakke med henne mer knuser hjertet mitt.

Jeg håper virkelig på at det ikke tar alt for lang tid før hun dør så hun skal slippe å lide mer. Så vi slipper å vente alt for lenge. Jeg har sendt melding til alle vennene mine, rett og slett fordi det for meg var enklere å få sagt det med en gang. Flere av dem visste ikke om mammas sykdom engang, ettersom jeg så og si ikke snakket om det med noen. Jeg sitter i korridoren. Pappa, tante og bestemor sitter inne hos mamma. Etter kort tid, kommer plutselig pappa ut til meg og sier: “Da var det over…”. Jeg blir med han inn til mamma. Ser at hun ikke puster. Jeg gråter. Selvfølgelig fordi jeg er trist, men faktisk også av lettelse. Endelig slipper hun å ligge i smerter. Endelig slipper jeg å ha angst for at noe skal skje med henne. Endelig får hun fred.

En liten stund senere kommer Lars til sykehuset. Jeg har egentlig ikke så mange ord. Jeg bare gråter, klemmer han og tenker på hvor jævlig urettferdig det er at jeg skal miste mammaen min. Rundt en time etterpå drar vi hjemover. Det er så rart. At mamma ikke skal være der lenger. At jeg ikke skal høre stemmen hennes mer, se henne mer eller skape flere minner med henne. Jeg skjønner det fortsatt ikke. Det er bare så sykt frusterende! Allikevel skjer det faktisk fine ting rundt det også. Familien får et bedre samhold. Jeg får virkelig kjenne på hvor gode venner jeg har som stiller opp og støtter meg.

Dagen etterpå kommer bestevenninna mi og kjæresten hennes på besøk. De, jeg og Lars tar en tur ut i skogen og jeg har det egentlig allerede mye bedre. Dagene fortsetter og jeg merker at mye av sorgprosessen allerede er gjort. Jeg har rett og slett sørget mens hun var syk, fordi jeg visste at mamma kunne dø når som helst. Allerede tre dager etterpå går jeg på skolen uten problemer. Selvfølgelig tenker jeg litt på det, men dagene går og det er nå snart 7 uker siden det skjedde.

Jeg har lest gjennom dette innlegget mange ganger nå, og på den ene siden har jeg hatt lyst til publisere det med en gang. På den andre siden har jeg ventet fordi det føles så mye mer ekte når man deler det med så mange. Nå må jeg bare gjøre det, og dere skal vite at jeg setter skikkelig stor pris på alle meldinger og all omtanke. Se så sykt nydelig mammaen min er!

Folk sier de ikke kan forestille seg hva jeg går igjennom – noe de heller ikke skal. Men jeg har det faktisk ganske fint. Selvfølgelig knekker jeg sammen innimellom, gråter og blir sur over hvorfor livet skal være sånn. Men det minner meg egentlig bare på hvor viktig det er å leve livet. At vi ikke har noen garanti. Vi må faktisk leve her og nå, og jeg skal faktisk fortsette å leve selv om mamma er borte. Jeg har nemlig livet mamma alltid ønsket seg, men aldri fikk. Jeg skal leve det for henne, med henne, huske de sykt godt minnene, huske hvor fantastisk hun var og hvor mye hun har inspirert meg. Hun støttet meg alltid, leste bloggen min og sa de rette tingene når noen hadde sagt noe negativt til meg. Fy faen så urettferdig, men min optimisme fortsetter å blomstre og jeg har ikke tenkt til å miste meg selv!

Hvis noen har opplevd eller opplever noe lignende eller bare ønsker å prate, er det bare å sende en mail til meg på [email protected] eller på instagrammen min @vildesinspiration

Mine tanker om andres kropp!

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men etter et par dager i bikini og noen virrende tanker i hodet føler jeg for å skrive ned litt. Kroppspress har alltid eksistert – like mye som det gjør i dag, bare at vi setter mye mer fokus på det nå. Sommerkroppen er et ord man hører, leser og snakker om flere ganger i året, og sorry, men jeg er så lei! Greit at du vil føle deg bra til sommeren, men hvorfor skal alltid fokuset være på hvordan vi ser ut ovenfor hvordan vi er som person? Uansett hvor jeg går skal folk snakke om kropp, og jeg skjønner ikke hvorfor dette skal være et så forbaska stort tema!?

Ja, jeg har en kropp, du har en kropp – alle har en kropp! Nå som det er såpass varmt vil de fleste ta på seg lette klær for å ikke svette igjel, men for noen er det faktisk lettere sagt enn gjort. Mange tørr ikke gå ut i shorts, kjole eller skjørt, rett og slett fordi de ikke føler seg komfortable i det og er redd for hva andre vil tenke. For det første bør man drite i hva andre mener, for oppegående folk har ofte nok med seg selv. For det andre er det på tide å endre tankegang for disse tullingene som alltid skal kommenterte andres kropp. Jeg vet  og dere burde vite at alle der ute har sin egen historie. Alle har ulike gener, kroppsoppbygning, forbrenning, mål og syn på hvordan de ønsker at kroppen deres skal se ut. Noen spiser masse og er superslanke, andre spiser normalt og blir sett på som store. De negative tingene du kommenterer er mest sannsynlig ting disse menneskene påpeker hver eneste dag med seg selv – de trenger ikke flere til å påpeke det.

Noen ganger hører jeg andre som plutselig kommenterer “oj, hun var tynn” eller “oj, hun var feit”, og jeg blir helt sjokkert over hvor interessant det kan være å kommentere andres kropp!? Det verste er at jeg synes synd på de som sier det, for det er jo tydelig at de har et problem med hvordan de ser ut selv når de må kommentere andre? Det gjør virkelig vondt, for jeg skulle ønske alle kunne tenke som meg. Være fornøyd med kroppen sin og rett og slett drite i hva andre tenker for fy faen vi lever i et samfunn med en helt forskrudd tankegang på enkelte ting.

Jeg har alltid vært litt stor, men jeg orker ikke bruke livet mitt på å dytte meg selv eller noen andre ned med drittkommentarer. Jeg skal vise meg fra min beste side, synge høyt og smile stort – for dette er faktisk mitt liv, og det kan ingen ta fra meg!

Når ditt største mareritt blir virkelighet

Hei dere♥ Da har jeg vært borte i 6 dager – den lengste bloggpausen jeg noen gang har hatt. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, for grunnen til at jeg ikke har blogget ønsker jeg ikke fortelle noe om helt ennå. Jeg kan si såpass at mitt største mareritt ble virkelig. Det som har skjedd er både trist, tragisk og jævlig vondt, men jeg må også innrømme at det er veldig lettende og på en viss måte mye fint som skjer rundt det. Det er altså et hav av følelser og ulike inntrykk, og ja… ord blir litt borte, jeg er litt fjern og lever i en slags boble for tiden, men jeg er heldigvis sterk og holder føttene planta på jorda.

Jeg håper hvertfall at jeg orker å komme litt tilbake igjen nå, og selv om jeg kanskje ikke kommer til å være aktiv i ukene fremover, skal jeg få oppdatert litt inspirasjon og få litt innputt her, for bloggen betyr virkelig mye for meg! Jeg klarte bare ikke å fortsette å blogge som vanlig uten å lage et innlegg om hvorfor jeg har vært borte, selv om jeg ikke forteller dere helt hvorfor. Dere må bare vite at det er en tøff periode, men med også mange fine stunder. Tusen hjertelig takk for alle fine mennesker der ute som er der for meg, dere vet hvem dere er♥

Hvordan har dere hatt det den siste tiden?

HAR DU VINTERDEPRESJON?

Jeg vet med sikkerhet at flere sliter med symptomer som energimangel, mer behov for å sove, mer matlyst og sosial tilbaketrekning på denne tiden av året. Dette er noen av symptomene til den såkalte «vinterdepresjonen» ifølge NHI, og jeg er helt sikker på at flere kjenner seg igjen. Siden forrige uke har jeg følt meg ganske sliten, litt trist og matlysten har økt – altså, denne uka har jeg seriøst vært sulten nesten hele tiden, og søtsuget har økt skikkelig! Det er så sykt irriterende, og forrige uke kunne jeg spesielt merke at jeg helst ville trekke meg unna sosiale sammenkomster – noe som ikke er likt meg i det hele tatt. Uansett hva jeg sa til meg selv så var det bare noe i kroppen min som sa imot meg.


#bustehue, haha

Selvfølgelig blir jeg halvveis stressa når jeg føler meg sånn, og lurer fælt på hva som egentlig feiler meg. Så kom jeg på denne vinterdepresjonen; en psykisk lidelse som dukker opp i mørketiden. Noen forskere mener denne lidelsen eksisterer, mens andre ikke. Jeg er ihvertfall helt sikker på at dette er noe flere kan merke i mørketiden, fordi dagene blir kortere og det blir fortere mørkt (selvfølgelig). Nå som jeg har lest meg litt opp på det også blir jeg faktisk ganske lettet, fordi det da forhåpentlig blir bedre snart! Ifølge NHI er dette noen forebyggende råd:

1. Oppsøk lys 2. Lys opp omgivelsene: 3. Lad opp batteriene 4. Sov godt 5. Beveg deg
LES MER HER

Kjenner du deg igjen i dette?

DERFOR HAR JEG ET BRA LIV!

- DERFOR HAR JEG ET BRA LIV -

En ting jeg plutselig kom til å tenke på idag er hvor innmari viktig det er å rose og komplimentere seg selv! Altså, jeg vil innrømme at jeg har en god livskvalitet, og jeg føler meg ofte bra. Dette kan jo få meg til å høres litt selvopptatt ut, men tvert i mot er det så viktig å føle seg bra for å ha det bra. En av tingene som får meg til å bli glad er å fortelle meg selv hva som er bra med meg. Nesten hver dag kan jeg se meg selv i speilet eller ta et bilde og tenke «Wow, i dag var sminken on point!» eller «Herregud så søtt smil jeg har» eller hva nå enn det måtte være. Selvfølgelig avhenger jo dette veldig av hva man hører fra andre også, ettersom vi mennesker automatisk fokuserer veldig på hva andre sier om oss. I dag fikk jeg for eksempel høre av ei i klassen at jeg så fin ut i dag, og etter en skikkelig gretten morgen hjalp dette sykt på humøret!

Selvfølgelig kan man ikke føle seg super hver dag, men det at man prøver å gjøre ting man vet man kan, være den beste versjonen av seg selv og dulle seg litt opp om man vil, er absolutt viktig. Det at jeg sminker meg nesten hver dag og tar på meg noe fint som jeg trives med å gå i har selvfølgelig innvirkning på livskvaliteten min. Jeg hadde veldig lite trolig følt meg så ofte bra om jeg ikke gjorde dette – nettopp fordi jeg elsker både sminke og mote! Om du hater å dulle deg opp og lignende er dette åpenbart ikke noe for deg, men da må du prøve å finne andre ting som får deg til å føle deg bra.

Poenget mitt er at det er viktig å gjøre ting for å føle seg bra, i tillegg til å komplimentere seg selv. Selv om det noen ganger er helt umulig å tro selv, så er det faktsik noe positivt med deg! Det er alltid noe å komplimentere. Dessverre er det ikke alltid like enkelt, men det er minst, hvis ikke mer viktig å trives i sin egen kropp og sjel, som å gi andre rundt seg trivsel. Komplimenter deg selv! Du trenger det♥

Hva er ditt kompliment til deg selv i dag? 😀

Livet er for kort til å ikke føle seg bra!

Heyhey, og god tirsdag! Når dette innlegget skrives er egentlig klokka halv ti, men ettersom jeg ikke får tid til å oppdatere i kveld tenkte jeg å forhåndslage et innlegg. Vanligvis ville jeg aldri hatt tid til det, ettersom jeg aldri står opp tidligere enn jeg må, men i dag hadde det kommet så mye snø at jeg spurte pappa om jeg kunne sitte på med han, ovenfor å ta bussen som jeg gjør på tirsdager. Ettersom jeg ikke starter før kvart over ti, kunne jeg dermed slappe av litt hjemme før vi dro. Derfor tok jeg litt bilder av dagens antrekk! Denne dressjakka slår virkelig aldri feil!

I dag var egentlig en slik dag jeg så meg i speilet og bare “fyfaen, så jævlig jeg ser ut”, men det er utrolig hva sminke kan gjøre, haha! Jeg har nemlig skikkelig kviseutbrudd for tiden, og hadde vi tatt en nærmere titt på ansiktet mitt kunne man se at det var urenheter gjennom sminken. Selvfølgelig virker det jo helt bak mål å sminke over noe som burde ligget i fred, men jeg klarer virkelig ikke dy meg. Det er jo så mye deiligere å føle seg fresh og fin hele dagen, ovenfor å gå rundt med dårlig selvbilde og føle seg dritt. Jeg synes hvertfall livet er for kort til sånt, hehe! Allikevel går det jo selvfølgelig an å føle seg og se vakker og fresh ut uten sminke, også med kviser, det er jo noe man må føle på selv, men for min del har sminke blitt en så stor del av meg at jeg gjør det helt automatisk. Sminke er jo en måte jeg uttrykker meg gjennom og får frem de gode trekkene mine på; ikke skjuler meg bak – akkurat som man helst gjør med alt annet.

Når dette innlegget publiseres er jeg nok i Oslo med jentene fra INSP; denne gangen hos veskemerket Moo! Altså, vesker, det får man virkelig aldri nok av, det er jo så fint 😀 Så jeg gleder meg masse til å høre litt mer om dem og kanskje få ta en titt på litt vesker. Håper hvertfall jeg kommer meg innover til Oslo i dag i dette været, ettersom det er buss for tog – men det burde vel ikke bli noe problem, håper vi!

Hvordan er deres tirsdag?

#antrekk #outfit  #ootd #mote #fashion

6 ting jeg er STOLT av!

Okei dere, nå tenkte jeg å blogge om noe ikke alle gjør; nemlig ting jeg er stolt over ved meg selv. Altså, kanskje spesielt her i Norge lever noen etter (den fucka) Janteloven, hvor man blant annet ikke skal tro man er noe eller tro at man er bedre enn noen. Men dere; uten å skryte litt, være litt stolt over seg selv og faktisk være glad for den personen man er vil det være umulig å få et god livskvalitet.

Man må faktisk være litt stolt over ting man gjør, selv om det selvfølgelig kan bli for mye skryting. Her har jeg hvertfall skrevet ned 6 punkter jeg er stolt av ved meg selv, rett og slett fordi det er så viktig å huske og sette pris på!

KARAKTERENE MINE
Altså, jeg har fått et par dårlige karakterer til nå i år, men alt i alt er jeg veldig stolt over karakterene mine – spesielt 2.året på videregående.

BLOGGEN MIN
Jeg har jo nå blogget i over 4 år, og om jeg ikke hadde vært stolt og likt det hadde det aldri funka. Med så mange fine kommentarer jeg får her også, kan jeg ikke annet enn å være litt stolt over denne bloggen.

PERSONEN JEG HAR BLITT
De siste årene har jeg vokst så enormt som person. Jeg har blitt en mye mer utadvendt person som klarer å nyte livet og forhåpentligvis spre litt glede. Jeg klarer som oftest å være meg selv og ja, jeg er rett og slett stolt over den personen jeg er!

GJENNOMFØRT LÆRLINGSTID
Dette er kanskje noe av det jeg er mest stolt over for tiden. Etter to tunge år som lærling har jeg søren meg klart å få fagbrevet, og jeg kan ikke annet enn å være stolt over at jeg har så stort pågangsmot at jeg ikke ga meg, selv om jeg ikke trivdes så godt som barne- og ungdomsarbeider.

VENNENE MINE
Herregud, jeg er så stolt over de fine vennene jeg har! Det er så ofte jeg lurer på hva jeg skulle gjort uten dem…

JOBBE SOM TRENINGSINSTRUKTØR
Dette ser sikkert noen på som en litt rar ting å være stolt av, men jeg er så sykt stolt over å jobbe som gruppetreningsinstruktør. Jeg har gjort det i snart 2,5 år, og det har også hjulpet meg mye til å bli den personen jeg er i dag, samtidig er jeg veldig stolt over det ettersom jeg ble mobbet mye for å være “feit” som barn.

Hva er du stolt av med deg selv? 😀

FØLG MEG:  ⇒Facebook HER!  //  ⇒Instagram HER!

JEG ER SÅ MISLYKKA

Jeg deler egentlig veldig lite av de negative tankene mine her på bloggen. Mest fordi jeg stort sett lever i en ganske fin, rosa sky, men også fordi jeg ønsker at dette skal være en positiv, inspirerende blogg. Noen ganger er det allikevel greit å ta seg noen minutter å åpne seg litt for å vise at det er en tankegang bak personen som blogger. For min del er den som regel bra, men noen ganger dukker det opp spørsmål som «er jeg bra nok?»

Jeg vet ikke hva som skjer med tankene mine for tiden. Det er som at etter at jeg fikk én dårlig karakter forrige helg har jeg begynt å tenke negative tanker om meg selv. At jeg ikke er bra nok, at folk bare snakker med meg fordi de må og at jeg ikke fortjener noe. Jeg vet så godt at det er bullshit og det kan helt klart ikke bare være denne dårlige karakteren som gjorde dette – det stemmer ikke. Har jeg bare en dårlig tid? Er den såkalte vinterdeperesjonen på vei? Er det fordi jeg ikke trener like mye som før? Jeg vet virkelig ikke hva det er, men det har vært så mange ganger denne uka jeg har hatt lyst til å gråte for ingen grunn, uten å få det til, rett og slett fordi tankene mine forteller meg at jeg er mislykka, noe jeg ikke er! Jeg kan plutselig føle meg innestengt i et åpent rom i mine egne tanker, få plutselige ubehagelige følelser i rom med andre mennesker som jeg vanligvis ikke bryr meg om eller til og med rundt venner. I dag skal jeg på bursdagsfest noe jeg gleder meg innmari til fordi jeg skal møte mine fantastiske venner – jeg bare håper at tankene holder seg i sjakk.

Jeg har slike perioder innimellom, og det er jo bare en del av livet. Herlighet så store humørsvigninger vi kan ha! Den ene dagen (eller de fleste, haha) føler jeg meg helt fabulous og kan gi meg selv masse komplimenter, men plutselig vil jeg bare gråte over alt og ingenting. Dette er noe jeg ikke sliter med særlig ofte, men når jeg først opplever det er det fantastisk å kunne skrive det ned. Jeg deler det også med dere fordi jeg tror flere der ute kan ha samme tankegang innimellom. Men både jeg og alle dere der ute skal og bør vite at det ikke finnes mislykkede folk. Ja, kanskje dumme valg og dårlige holdninger, men prøv å ikke bare tenke negativt om deg selv – vi må faktisk skryte av oss selv og andre. Og NEI, ikke vær redd for å skryte litt av deg selv. Altså, du må selvfølgelig passe på at det ikke blir for mye, men fysøren så mange bra sider vi mennesker kan ha som vi ikke ser selv! Husk det♥

FØLG MEG:  ⇒Facebook HER!  //  ⇒Instagram HER